SCHÆRLIGHEEEET

Ilu 4ever og den slags...

I anledning helg og en aldri så liten forhåpning om vår i sikte har jeg gravd frem noen store ord om forelskelse og kjærlighet...

Kjæææærlighet, vakreste ord på jord, synger nasjonalblomsten vår, Sissel Kyrkjebø. Blomsten har muligens visnet litt i kantene siden den gang dette ble sunget, men likevel, det synger hun altså. Mye er sagt, skrevet, sunget, diktet om kjærlighet. Så ekstremt mye er skrevet om kjærlighet, men det blir liksom aldri helt ferdigsnakka. K j æ r l i g h e t... Love. Høyt spill, med hjertet som innsats. Frida, en travel kjærlighetsjaktende tenåringsjente i min barndoms yndlingsbok og yndlingsfilm av Torun Lian, Frida med hjertet i hånden, uttaler friskt om sitt kjærlighetsliv og altoppslukende drama rundt tre gutter; Raymond drømmer jeg om, Andreas lengter jeg etter, Martin driver jeg med til daglig. Så totalsummen av lidenskap, forhåpninger, bekymringer og drama kan bli ganske … voldsom ser vi.

Man bruker mye tid og krefter på kjærlighet i løpet av et relativt standard menneskeliv. Kjærlighet er heftig shit, på godt og vondt. Bare spør Tone og Aksel. Stunder av tapt og funnet kjærlighet representerer enorme kontraster, fra den svarteste grøftekanten til en flagrende dans på rosenrøde skyer. Klissete, dramatiske kjærlighetssanger kan følge oss gjennom et helt liv. Jeg blir fremdeles mo i knærne av Bon Jovi som synger om den evige troskapen og kjærligheten i always. Len deg tilbake, pust med magen og la meg sitere mesterverket;

I'll be there till the stars don't shine
Till the heavens burst and
The words don't rhyme
And I know when I die, you'll be on my mind
And I'll love you - Always

Jeg danset ”klister” til den på disco som tolvåring. Gutten nådde meg akkurat til haka når jeg hadde tatt av meg skoene og han hadde løftet sveisen noen hakk, vi sto blant en liten haug med andre tolvåringer i samme ærend, gymsalen var mørk og magen var fylt opp av sommerfugler og fanta. Jeg hadde på meg min aller første Levis 501, kjøpt på tekstilfunn for sparepengene, den satt som et skudd. Vi trodde på alt som ble sunget, kjente det i hjerte.  Svette hender som var veldig oppmerksomme på sin plassering på en rygg, på vei ned mot en rumpe i siste refreng. Til stjernene ikke skinner lenger, himmelen brister og ordene ikke rimer. Og jeg vet at når jeg dør vil du være den jeg tenker på, og jeg elsker deg. For alltid. Ingen kjærlighet er mer alvorlig, altoppslukende og intens enn fjortisforelskelsen, og som jenter flest varte min fjortisperiode fra jeg var tolv, kanskje elleve, og frem til i fjor da jeg fylte 29. Mange år med mye store følelser og en god dose drama er konklusjonen der altså.

Det har nok blitt mindre av både sommerfugler og fanta i magen, men jeg kjenner stadig vekk på bruset som litt god gammeldags kroppskontakt kan fremprovosere. Nå er jeg nok over i en mer voksen tilstand av forelskelse og kjærlighet, den er fin den også, mer jovial og koselig, lettere å forholde seg til på en måte. Det er slutt på å kaste gjenstander etter potensielle friere, jeg har sluttet å hulkegråte (stort sett) etter krangling og jeg har omsider erfart at det meste ordner seg til slutt. Kjærligheten kommer i mange former, med og uten forelskelse, med og uten kroppskontakt, med og uten ord, med og uten tannregulering. Instinktivt vet kroppen min hva som er de største øyeblikkene av kjærlighet i mitt liv. Og hjertet. Hjertet mitt sprenges nesten bare av å tenke på mine største bragder. De er to stykker og vandrer rundt på jordas overflate med den største selvfølgelighet. To mennesker som startet sitt liv inni meg. Min kjærlighet til disse to kan sette meg helt ut av spill og få meg til å gjøre og si rare ting som jeg sliter med å stå for i ettertid. Også er det han som jeg har laget disse to underverkene med, jeg var heldig som danset på rosenrøde skyer med akkurat han.

Man ramler ned fra skyene og krabber seg opp fra grøfta, stort sett sånn relativt helskinnet. Heldigvis, noe annet hadde vært ekstremt slitsomt sånn i lengden. Jeg avslutter med et dikt til han som jeg landet noenlunde støtt sammen med da vi bakset oss ned fra skyen vår og inn i et hverdagslig hverdagsliv hvor ulikheter kan skape frustrasjoner...

Kjære fantastiske mann,

jeg gjør så godt jeg kan.

To ulike hoder i ulik fart,

jeg løper på innfall, du følger kart.

Du vil ligge når jeg vil gå,

du er plantet på jorda, jeg tripper på tå.

Jeg roper, du mumler

jeg stresser, du somler.

Jeg er dypt forelsket i deg

du kan mumle og somle, men du lurer ikke meg.

Du sender meg et blikk som forteller alt

det er oss to baby, du var der da det smalt.

La hverdagens kaos og galskapen leve

sammen skal vi slite og streve.

Min kjære fantastiske mann

jeg gjør jo så godt jeg kan...