Midt i Mai. Det er med mange og forvirrede følelser vi tar i mot våren denne gangen, at den er her betyr flere ting; vi er inne i årets absolutte favoritt med tanke på årstid, vi vasser barbeint i fjærekanten og kaninene våre får løvetann. Og. Noe veldig fint tar snart slutt for vår del og noe annet starter. Det er rart.
Vi deltar på et slags VM i drømmer her vi sitter, mann og kone på tredje året, i sofaen med hvert vårt hardtarbeidende nettbrett. En ser på båter i alle former og fasonger, en annen ser på småbruk i omtrent like mange former. Noen ganger viser vi hverandre hva slags skatter vi kommer over, som oftest ikke. Når noe fantastisk plutselig blir solgt eller forsvinner fra nettets magiske verden blir vi liksom forbannet, klasker hånden i sofaen og sier «DET var nære på!»… Men. Det var ikke spesielt nære på. Det vet vi begge to nå, men det sier vi ikke så mye om. Sola går ned i havet foran oss denne spesielle lørdagen i midten av mai. Om to måneder er vi ikke her på denne øya som nå stinker av kubæsj og lyder av gås som er i farta. Det er travelt med all den badingen vi skulle foreta oss. Hva nå?!
Utsikten er altså den samme som da jeg skrev mitt forrige innlegg her inne, men den forandrer seg drastisk om ganske så kort tid. Det er vemodig. Det kommer nok en sippeblogg. Men først; Jeg ble spurt om å si noe på rim inn i en mikrofon i dag. Jeg liker jo både rim og mikrofoner så da var saken klar.
I dag er det 200 år siden Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven, et symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. En frihet, selvstendighet og et demokrati som vi bør bruke med et blikk ut mot dem som ikke lever under helt samme vilkår som oss, hvor drømmene ikke tar utgangspunkt i verken båter eller gårder med vakre hester... Det ble mitt utgangspunkt for dagens maratonøvelse i enderim.
Det vi trenger.
Vi er alle utstyrt med det vi trenger,
ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.
Men tankene vi tenker langt der inne,
og følelsene vi kjenner, i glede og i sinne.
Lykken over å se inn i øynene til en venn.
Friheten til å skrive ærlige ord med ei penn.
Våre helt egne dager som kommer og går.
Vi høster av innsatsen vi legger ned, små frø som vi sår.
For jorda er et underlig sted.
Jeg er mett, du er sulten, det er krig og det er fred.
I samme verden som min, så vondt det enn gjør,
er det små barn som lider og det er uskyldige som dør.
Vi har kraft til å reise oss og protestere,
strekke ut en hånd, kjenne styrken i at vi er flere.
For vi er alle utstyrt med det vi trenger,
det er ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.
Det er tankene, handlingene og motet ditt.
Du er din egen og dette landet er fritt.
