fredag 3. januar 2014

Fra gatelykt til hodelykt.


Fra totusenogtretten til totusenogfjorten. Fra byen til landet, fra skogen til havet. Fra tett i tett til ingen i sikte, fra gatelykt til hodelykt.
 

Et nytt år og jeg gjør opp en slags status etter en snedig ferd langs snirklete veier. Jeg har ikke kjøpt saltvannspray på boks hos frisøren den siste tiden, det har vist seg overflødig. Ikke har vi det helt store behovet for føner heller. To minutter utenfor ytterdøra denne vinteren og familien er ferdig styla, åttitallsvis. Ytterdøra vår har blitt en annen enn hva den var, det samme gjelder omgivelsene. Etter mye snakk, drømmer og tanker tok vi fatt på prosjektet. Vi ønsket oss mer tid til egen disposisjon. Mer natur, mer tur. Større innflytelse på livene våre, prøve noe nytt, mer kvalitet i vår definisjon av begrepet.
 
Vi tok sats og se hvor vi landet. Jeg fant jeg fant. Hva fant du? Store kontraster. Varme mennesker, ambisiøse og nytenkende. Stormer som aldri tar slutt, men som aldri stopper folk. Blikkstille hav som tar pusten fra meg hver gang det legger seg. Nærhet til elementene, gleden over solnedgangene i havet, lykken over å se rett ut i horisonten. Oppdagelsen av en app på telefonen hvor vi til enhver tid kan se hva slags skip som seiler forbi. Erkjennelsen av at pustende, frekk goretex ofte må vike for ugjennomtrengelig gummiregntøy, at refleksvest og lommelykt er noe alle familiens medlemmer må ha. Nærheten til hverandre, stillheten. Stjernehimmelen, vekslingen mellom lys og mørke. Å sove godt om natta.
 
Mye av familien min kommer opprinnelig fra dette og vi har hytte i slikt landskap så dette er ikke en nyforelskelse. Det har vært en lengsel å kunne være her på mandags morgen, på onsdagskvelder, ikke rydde oss ut og trekke for gardinene sent på søndags ettermiddager. For et år siden visste jeg ikke hva som befant seg ute på den sagnomsuste Stokkøya, eller naboen enda lenger ut, Linesøya. Vi kjente ikke en kjeft her ute. Hadde sett skiltet ved avkjøringen, hørt litt om plassen og visste at det var et sted hvor stilige folk la sommerferien sin. Jeg visste at det var snakk om hav, strand og bra matservering, men utover det, ingenting. Jeg visste selvfølgelig heller ikke at jeg skulle komme til å få et tilbud om jobb her ute, at jeg skulle komme til å takke ja. At datteren min skulle begynne på den nybygde, fådelte skolen, at sønnen skulle inn i den like nybygde barnehagen eller at mannen min plutselig skulle jobbe på samme arbeidsplass som meg. Videre i listen over ting jeg ikke visste, var at boligen vår skulle bli en funkishytte på et nakent platå rett ut mot det ville havet. At jeg skulle måtte forsere to broer på vei til og fra jobb. At mannen min aldri har sett bedre ut enn etter en tur ut i stormen.
 
I vinterferien i fjor var vi her for første gang. Deretter gikk det fort. Vi leide ut hus i byen, fikk permisjon fra jobbene våre og tok turen. Sånn er det altså, i januar 2014. Vi er fremdeles på tur vi.
 
Utpå her går folket litt framoverbøyd for å møte vinden - blir det plutselig vindstille så ramler hele befolkningen. Nei forresten, her ramler ikke befolkningen. Her står de og gjennomfører de, uten mer drama. Vi har vært på førjulsfest på samfunnshuset midt i en orkan. Uten strøm, med stengt bro, med kveldsmat og varm kakao på propanbluss. Talglys, høye stemmer og akustiske fremføringer. En kveld hvor vi snakket med folk uten å være helt sikker på hvem vi egentlig snakket med, «… eh, hei?». Det var helt perfekt. Her bygger man hus sånn at man har orkesterplass ut mot uværet, setter seg godt til rette i godstolen og ser ut med stjerner i øynene. Veien vår har ved flere anledninger rent vekk med regnvannet, det har vært «bekk for vei» og vi har vært uten post i flere uker. Jaja.
 
Vi har vært på lange turer med båt, med snorkleutstyr og våtdrakt, vi har vært inne i huler, oppe på fjell, ut på ytterste holmer og hatt lange ettermiddager med lørdagsgodt på stranda, bål, matpakke og kaffe på termos. Vi har vært værfast i storm og blitt invitert inn for å «stå han av» sammen, med levende lys, lekende barn og godt selskap. Hjemmebrygget øl, økologisk kjøkkenhage, dype samtaler om et urbant liv på landet, fantastiske konserter, fascinerende mennesker med en stor vilje, vakker villsau, rykende bacalao, x antall kaffemaskiner som alltid står klare sammen med godstol, utsikt og snakk. Og hvis butikken er stengt så er den stengt, så blir det ikke kjøpt melk den kvelden da. Vi har møtt så mye fint og sett så mye fint.
 
Hvor går veien videre? Hvor er vi i overgangen til 2015? Jeg vet ikke helt jeg. Vi er bortskjemte, vårt behov for «i pose og sekk» byr på utfordringer. Men nå er vi i hvert fall her, vi har det godt og dette skal vi nyte for alt det er verdt. Våren her ute står for meg som en drøm. Jeg skal bade i havet hver morgen før jobb. Skrev jeg virkelig det? Får meg ikke helt til å slette det heller gitt. Javel da. Jeg skal bade som bare faen. Som grasiøse Ariel i «den lille havfruen» skal jeg ta meg fram langs havbunnen. Neida, det blir nok hyl og vræl som vanlig det. Trenger nok ikke saltvannspray da heller.