Allehelgensdag. Jeg snakket tankefullt til en bukett med fine folk i en forblåst mikrofon på stranda. Se for dere noe sånn som ... Refleksjoner a la engleskolen, langt hår som flagrer i den milde havbrisen, forsiktige bølgeskvulp og flagrende hvite gevanter. Så står jeg, lykketrollet på det forblåste Fosen med termobekledning, helt i andre enden av skalaen. Deretter kom jeg på at - jeg har jo (ikke) en blogg... Deler mitt bidrag for dagen her. På trøndersk i all sin prakt.
Å tro, vite og å håpe.
Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen.
I dag e det allehelgensdag, en dag for minner og for å tenne lys i høstmørket.
Å tro. Æ trur ikke på en gud. Æ veit egentlig ikke helt koffor. Det kan godt hend at æ egentlig håpe at det finnes nå større og mer allvitende enn oss. En som står breibeint, kampklar og stødig uansett ka som skjer, men den diskusjonen må æ ta fortløpende med mæ sjøl på privaten... Æ har en grønn og tettbygd buddhafigur stående i bokhylla mi. Men æ e litt usikker på kordan den havna der. Han e fin og inkluderende med sitt joviale smil. Æ trur uansett mest og oftest og dypest på menneskan som æ leve livet mitt sammen med. Æ trur på gode minna, trygge relasjona og æ veit at menneska e det som sett spor innerst i hjertet mitt og blir der. Levende som døde.
Æ hadd ei mormor. Mormor dødd på bursdagen min den første desember da æ vart åtte år. Hu va 54 og det e 22 år siden. Æ har laga et dikt te mormor fordi at hu har prega mæ og livet mitt. Og fordi at æ som åtteåring va dypt ulykkelig og grenseløst skuffa for at mormor absolutt skull dø akkurat på bursdagen min.
Mormora mi e død.
Hu sovna en vinterdag da æ va liten.
Det e trist å miste.
Men min mormor ble så syk og sliten.
Mormora mi er død.
Æ lukke øyan, hu hold fremdeles rundt mæ.
Syng stille, vugge mæ i fanget.
Om kveldssola som smile og nettern som blir lange.
Mormora mi leve.
Bare ikke helt på samme måte som før.
Hu leve gjennom barna hu fødte.
No e det min mamma som gjør sånn som mormora gjør.
Mormora mi leve.
Gjennom kloke ord og spor hu etterlot sæ.
Kjærligheten og minnan bær æ med.
Mormor, æ kjent og lært og ble elska av dæ.
Å vite. Æ veit at æ skal dø en dag. Æ trur og håpe at det e ei god stund te... Nånn daga trur æ at æ veit at innsatsen min e bortkasta. Målan mine virke meningsløs i en stor og skadeskutt verden og lidenskapen i livet mitt renn ut i sluket sammen med avklipte tånegla og billig flasshampo. Men, når æ får rista det av mæ og retta mæ opp veit æ jo at det e no æ leve. Født og oppvokst i rike Norge med mine grunnleggende behov dekt opp fra før æ va et lite frø i en spent og håpefull mammamage. Æ veit at æ e heldig. Men æ veit også at vi som e heldig kan mist fokus, på det som egentlig betyr nå. På hverandre, raushet i forhold te det å vær forskjellig, ha tid te å se ordentlig inn i øyan, snakk om det som e innafor det ytterste laget, te å gi smil som gir trygghet og varme te en usikker sjel som bare prøve å vær flink te alt, som e på stadig jakt etter en eller ainna form for godt nok.
Å håpe. Æ håpe på my. Håpe og drømme. Livet som voksen i 2013 e mangfoldig, det kan vær utfordrende for æ vil så my. Æ må velg mine kampa med omhu, for man kan ikke ta alle. Det e sunt å seg selv i et større bilde med jevne mellomrom, få satt egne kamper i et perspektiv.
En av mine beste venninna reise te Sudan sammen med leger uten grenser den høsten her. Der ska hu dra rundt te mennesker som e i den aller ytterste nød. Et oppdrag som bokstavlig talt handle om liv og død. Hu e helten min på bortebane. Æ og familien min reist te Stokkøya den høsten her. Ikke på død, men det handle my om liv. Det handle om å gjør valg som kjennes rett for oss og det e nok et forsøk på å følg en drøm og … det e no vi leve.
Så. Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen. Men håpet og trua e på mange måter mer avgjørende for mæ enn det æ faktisk veit. Vedtatte fakta gir lite rom for kreativitet og utfoldelse. Lidenskapen og selve livet ligg i trua og i håpet.
