Dagen ender med enderim.

Så måtte det bli seint 17. mai før jeg fikk rotet meg inn i bloggens verden igjen. Dette er definitivt en blogg for svært tålmodige sjeler, internettets snegler og gullfisk. En typisk gullfiskblogg. Jeg liker jo tanken på at noen kan lese ivrig, bli engasjert og nikke anerkjennende, så la det gå en dag eller to, lese igjen - like happy og inspirert helt på nytt! Men, sånn er det jo ikke. Denne tekstsamlingen er som kjent egentlig ikke en blogg i det hele tatt. Eller, nesten ikke en blogg i det hele tatt. Dessuten, det er ikke det at jeg ikke finner ordene, det er bare det at jeg har så mye fin utsikt jeg må fordøye og sånt tar tid... Utsikt gir innsikt.

 

Midt i Mai. Det er med mange og forvirrede følelser vi tar i mot våren denne gangen, at den er her betyr flere ting; vi er inne i årets absolutte favoritt med tanke på årstid, vi vasser barbeint i fjærekanten og kaninene våre får løvetann. Og. Noe veldig fint tar snart slutt for vår del og noe annet starter. Det er rart.

Vi deltar på et slags VM i drømmer her vi sitter, mann og kone på tredje året, i sofaen med hvert vårt hardtarbeidende nettbrett. En ser på båter i alle former og fasonger, en annen ser på småbruk i omtrent like mange former. Noen ganger viser vi hverandre hva slags skatter vi kommer over, som oftest ikke. Når noe fantastisk plutselig blir solgt eller forsvinner fra nettets magiske verden blir vi liksom forbannet, klasker hånden i sofaen og sier «DET var nære på!»… Men. Det var ikke spesielt nære på. Det vet vi begge to nå, men det sier vi ikke så mye om. Sola går ned i havet foran oss denne spesielle lørdagen i midten av mai. Om to måneder er vi ikke her på denne øya som nå stinker av kubæsj og lyder av gås som er i farta. Det er travelt med all den badingen vi skulle foreta oss. Hva nå?!

Utsikten er altså den samme som da jeg skrev mitt forrige innlegg her inne, men den forandrer seg drastisk om ganske så kort tid. Det er vemodig. Det kommer nok en sippeblogg. Men først; Jeg ble spurt om å si noe på rim inn i en mikrofon i dag. Jeg liker jo både rim og mikrofoner så da var saken klar.

I dag er det 200 år siden Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven, et symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. En frihet, selvstendighet og et demokrati som vi bør bruke med et blikk ut mot dem som ikke lever under helt samme vilkår som oss, hvor drømmene ikke tar utgangspunkt i verken båter eller gårder med vakre hester... Det ble mitt utgangspunkt for dagens maratonøvelse i enderim.

Det vi trenger.

Vi er alle utstyrt med det vi trenger,
ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.
Men tankene vi tenker langt der inne,
og følelsene vi kjenner, i glede og i sinne.

Lykken over å se inn i øynene til en venn.
Friheten til å skrive ærlige ord med ei penn.
Våre helt egne dager som kommer og går.
Vi høster av innsatsen vi legger ned, små frø som vi sår.

For jorda er et underlig sted.
Jeg er mett, du er sulten, det er krig og det er fred.
I samme verden som min, så vondt det enn gjør,
er det små barn som lider og det er uskyldige som dør.

Vi har kraft til å reise oss og protestere,
strekke ut en hånd, kjenne styrken i at vi er flere.
For vi er alle utstyrt med det vi trenger,
det er ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.

Det er tankene, handlingene og motet ditt.
Du er din egen og dette landet er fritt.

Fra gatelykt til hodelykt.

Fra totusenogtretten til totusenogfjorten. Fra byen til landet, fra skogen til havet. Fra tett i tett til ingen i sikte, fra gatelykt til hodelykt.

 

Et nytt år og jeg gjør opp en slags status etter en snedig ferd langs snirklete veier. Jeg har ikke kjøpt saltvannspray på boks hos frisøren den siste tiden, det har vist seg overflødig. Ikke har vi det helt store behovet for føner heller. To minutter utenfor ytterdøra denne vinteren og familien er ferdig styla, åttitallsvis. Ytterdøra vår har blitt en annen enn hva den var, det samme gjelder omgivelsene. Etter mye snakk, drømmer og tanker tok vi fatt på prosjektet. Vi ønsket oss mer tid til egen disposisjon. Mer natur, mer tur. Større innflytelse på livene våre, prøve noe nytt, mer kvalitet i vår definisjon av begrepet.

 

Vi tok sats og se hvor vi landet. Jeg fant jeg fant. Hva fant du? Store kontraster. Varme mennesker, ambisiøse og nytenkende. Stormer som aldri tar slutt, men som aldri stopper folk. Blikkstille hav som tar pusten fra meg hver gang det legger seg. Nærhet til elementene, gleden over solnedgangene i havet, lykken over å se rett ut i horisonten. Oppdagelsen av en app på telefonen hvor vi til enhver tid kan se hva slags skip som seiler forbi. Erkjennelsen av at pustende, frekk goretex ofte må vike for ugjennomtrengelig gummiregntøy, at refleksvest og lommelykt er noe alle familiens medlemmer må ha. Nærheten til hverandre, stillheten. Stjernehimmelen, vekslingen mellom lys og mørke. Å sove godt om natta.

 

Mye av familien min kommer opprinnelig fra dette og vi har hytte i slikt landskap så dette er ikke en nyforelskelse. Det har vært en lengsel å kunne være her på mandags morgen, på onsdagskvelder, ikke rydde oss ut og trekke for gardinene sent på søndags ettermiddager. For et år siden visste jeg ikke hva som befant seg ute på den sagnomsuste Stokkøya, eller naboen enda lenger ut, Linesøya. Vi kjente ikke en kjeft her ute. Hadde sett skiltet ved avkjøringen, hørt litt om plassen og visste at det var et sted hvor stilige folk la sommerferien sin. Jeg visste at det var snakk om hav, strand og bra matservering, men utover det, ingenting. Jeg visste selvfølgelig heller ikke at jeg skulle komme til å få et tilbud om jobb her ute, at jeg skulle komme til å takke ja. At datteren min skulle begynne på den nybygde, fådelte skolen, at sønnen skulle inn i den like nybygde barnehagen eller at mannen min plutselig skulle jobbe på samme arbeidsplass som meg. Videre i listen over ting jeg ikke visste, var at boligen vår skulle bli en funkishytte på et nakent platå rett ut mot det ville havet. At jeg skulle måtte forsere to broer på vei til og fra jobb. At mannen min aldri har sett bedre ut enn etter en tur ut i stormen.

 

I vinterferien i fjor var vi her for første gang. Deretter gikk det fort. Vi leide ut hus i byen, fikk permisjon fra jobbene våre og tok turen. Sånn er det altså, i januar 2014. Vi er fremdeles på tur vi.

 

Utpå her går folket litt framoverbøyd for å møte vinden - blir det plutselig vindstille så ramler hele befolkningen. Nei forresten, her ramler ikke befolkningen. Her står de og gjennomfører de, uten mer drama. Vi har vært på førjulsfest på samfunnshuset midt i en orkan. Uten strøm, med stengt bro, med kveldsmat og varm kakao på propanbluss. Talglys, høye stemmer og akustiske fremføringer. En kveld hvor vi snakket med folk uten å være helt sikker på hvem vi egentlig snakket med, «… eh, hei?». Det var helt perfekt. Her bygger man hus sånn at man har orkesterplass ut mot uværet, setter seg godt til rette i godstolen og ser ut med stjerner i øynene. Veien vår har ved flere anledninger rent vekk med regnvannet, det har vært «bekk for vei» og vi har vært uten post i flere uker. Jaja.

 

Vi har vært på lange turer med båt, med snorkleutstyr og våtdrakt, vi har vært inne i huler, oppe på fjell, ut på ytterste holmer og hatt lange ettermiddager med lørdagsgodt på stranda, bål, matpakke og kaffe på termos. Vi har vært værfast i storm og blitt invitert inn for å «stå han av» sammen, med levende lys, lekende barn og godt selskap. Hjemmebrygget øl, økologisk kjøkkenhage, dype samtaler om et urbant liv på landet, fantastiske konserter, fascinerende mennesker med en stor vilje, vakker villsau, rykende bacalao, x antall kaffemaskiner som alltid står klare sammen med godstol, utsikt og snakk. Og hvis butikken er stengt så er den stengt, så blir det ikke kjøpt melk den kvelden da. Vi har møtt så mye fint og sett så mye fint.

 

Hvor går veien videre? Hvor er vi i overgangen til 2015? Jeg vet ikke helt jeg. Vi er bortskjemte, vårt behov for «i pose og sekk» byr på utfordringer. Men nå er vi i hvert fall her, vi har det godt og dette skal vi nyte for alt det er verdt. Våren her ute står for meg som en drøm. Jeg skal bade i havet hver morgen før jobb. Skrev jeg virkelig det? Får meg ikke helt til å slette det heller gitt. Javel da. Jeg skal bade som bare faen. Som grasiøse Ariel i «den lille havfruen» skal jeg ta meg fram langs havbunnen. Neida, det blir nok hyl og vræl som vanlig det. Trenger nok ikke saltvannspray da heller.