Fra
totusenogtretten til totusenogfjorten. Fra byen til landet, fra skogen til
havet. Fra tett i tett til ingen i sikte, fra gatelykt til hodelykt.
Et nytt år og jeg gjør opp
en slags status etter en snedig ferd langs snirklete veier. Jeg har ikke kjøpt
saltvannspray på boks hos frisøren den siste tiden, det har vist seg overflødig.
Ikke har vi det helt store behovet for føner heller. To minutter utenfor
ytterdøra denne vinteren og familien er ferdig styla, åttitallsvis. Ytterdøra
vår har blitt en annen enn hva den var, det samme gjelder omgivelsene. Etter
mye snakk, drømmer og tanker tok vi fatt på prosjektet. Vi ønsket oss mer tid
til egen disposisjon. Mer natur, mer tur. Større innflytelse på livene våre, prøve
noe nytt, mer kvalitet i vår definisjon av begrepet.
Vi tok sats og se hvor vi
landet. Jeg fant jeg fant. Hva fant du? Store kontraster. Varme mennesker,
ambisiøse og nytenkende. Stormer som aldri tar slutt, men som aldri stopper
folk. Blikkstille hav som tar pusten fra meg hver gang det legger seg. Nærhet
til elementene, gleden over solnedgangene i havet, lykken over å se rett ut i
horisonten. Oppdagelsen av en app på telefonen hvor vi til enhver tid kan se
hva slags skip som seiler forbi. Erkjennelsen av at pustende, frekk goretex ofte
må vike for ugjennomtrengelig gummiregntøy, at refleksvest og lommelykt er noe
alle familiens medlemmer må ha. Nærheten til hverandre, stillheten. Stjernehimmelen,
vekslingen mellom lys og mørke. Å sove godt om natta.
Mye av familien min kommer
opprinnelig fra dette og vi har hytte i slikt landskap så dette er ikke en
nyforelskelse. Det har vært en lengsel å kunne være her på mandags morgen, på
onsdagskvelder, ikke rydde oss ut og trekke for gardinene sent på søndags
ettermiddager. For et år siden visste jeg ikke hva som befant seg ute på den
sagnomsuste Stokkøya, eller naboen enda lenger ut, Linesøya. Vi kjente ikke en kjeft her ute. Hadde sett skiltet ved
avkjøringen, hørt litt om plassen og visste at det var et sted hvor stilige
folk la sommerferien sin. Jeg visste at det var snakk om hav, strand og bra matservering,
men utover det, ingenting. Jeg visste selvfølgelig heller ikke at jeg skulle
komme til å få et tilbud om jobb her ute, at jeg skulle komme til å takke ja.
At datteren min skulle begynne på den nybygde, fådelte skolen, at sønnen skulle
inn i den like nybygde barnehagen eller at mannen min plutselig skulle jobbe på
samme arbeidsplass som meg. Videre i listen over ting jeg ikke visste, var at
boligen vår skulle bli en funkishytte på et nakent platå rett ut mot det ville
havet. At jeg skulle måtte forsere to broer på vei til og fra jobb. At mannen
min aldri har sett bedre ut enn etter en tur ut i stormen.
I vinterferien i fjor var
vi her for første gang. Deretter gikk det fort. Vi leide ut hus i byen, fikk
permisjon fra jobbene våre og tok turen. Sånn er det altså, i januar 2014. Vi
er fremdeles på tur vi.
Utpå her går folket litt framoverbøyd
for å møte vinden - blir det plutselig vindstille så ramler hele befolkningen. Nei
forresten, her ramler ikke befolkningen. Her står de og gjennomfører de, uten
mer drama. Vi har vært på førjulsfest på samfunnshuset midt i en orkan. Uten
strøm, med stengt bro, med kveldsmat og varm kakao på propanbluss. Talglys, høye
stemmer og akustiske fremføringer. En kveld hvor vi snakket med folk uten å
være helt sikker på hvem vi egentlig snakket med, «… eh, hei?». Det var helt
perfekt. Her bygger man hus sånn at man har orkesterplass ut mot uværet, setter
seg godt til rette i godstolen og ser ut med stjerner i øynene. Veien vår har ved
flere anledninger rent vekk med regnvannet, det har vært «bekk for vei» og vi
har vært uten post i flere uker. Jaja.
Vi har vært på lange turer
med båt, med snorkleutstyr og våtdrakt, vi har vært inne i huler, oppe på
fjell, ut på ytterste holmer og hatt lange ettermiddager med lørdagsgodt på
stranda, bål, matpakke og kaffe på termos. Vi har vært værfast i storm og blitt
invitert inn for å «stå han av» sammen, med levende lys, lekende barn og godt
selskap. Hjemmebrygget øl, økologisk kjøkkenhage, dype samtaler om et urbant
liv på landet, fantastiske konserter, fascinerende mennesker med en stor vilje,
vakker villsau, rykende bacalao, x antall kaffemaskiner som alltid står klare
sammen med godstol, utsikt og snakk. Og hvis butikken er stengt så er den
stengt, så blir det ikke kjøpt melk den kvelden da. Vi har møtt så mye fint og
sett så mye fint.
Hvor går veien videre?
Hvor er vi i overgangen til 2015? Jeg vet ikke helt jeg. Vi er bortskjemte,
vårt behov for «i pose og sekk» byr på utfordringer. Men nå er vi i hvert fall her,
vi har det godt og dette skal vi nyte for alt det er verdt. Våren her ute står
for meg som en drøm. Jeg skal bade i havet hver morgen før jobb. Skrev jeg virkelig
det? Får meg ikke helt til å slette det heller gitt. Javel da. Jeg skal bade
som bare faen. Som grasiøse Ariel i «den lille havfruen» skal jeg ta meg fram
langs havbunnen. Neida, det blir nok hyl og vræl som vanlig det. Trenger nok ikke
saltvannspray da heller.
