Dagen ender med enderim.

Så måtte det bli seint 17. mai før jeg fikk rotet meg inn i bloggens verden igjen. Dette er definitivt en blogg for svært tålmodige sjeler, internettets snegler og gullfisk. En typisk gullfiskblogg. Jeg liker jo tanken på at noen kan lese ivrig, bli engasjert og nikke anerkjennende, så la det gå en dag eller to, lese igjen - like happy og inspirert helt på nytt! Men, sånn er det jo ikke. Denne tekstsamlingen er som kjent egentlig ikke en blogg i det hele tatt. Eller, nesten ikke en blogg i det hele tatt. Dessuten, det er ikke det at jeg ikke finner ordene, det er bare det at jeg har så mye fin utsikt jeg må fordøye og sånt tar tid... Utsikt gir innsikt.

 

Midt i Mai. Det er med mange og forvirrede følelser vi tar i mot våren denne gangen, at den er her betyr flere ting; vi er inne i årets absolutte favoritt med tanke på årstid, vi vasser barbeint i fjærekanten og kaninene våre får løvetann. Og. Noe veldig fint tar snart slutt for vår del og noe annet starter. Det er rart.

Vi deltar på et slags VM i drømmer her vi sitter, mann og kone på tredje året, i sofaen med hvert vårt hardtarbeidende nettbrett. En ser på båter i alle former og fasonger, en annen ser på småbruk i omtrent like mange former. Noen ganger viser vi hverandre hva slags skatter vi kommer over, som oftest ikke. Når noe fantastisk plutselig blir solgt eller forsvinner fra nettets magiske verden blir vi liksom forbannet, klasker hånden i sofaen og sier «DET var nære på!»… Men. Det var ikke spesielt nære på. Det vet vi begge to nå, men det sier vi ikke så mye om. Sola går ned i havet foran oss denne spesielle lørdagen i midten av mai. Om to måneder er vi ikke her på denne øya som nå stinker av kubæsj og lyder av gås som er i farta. Det er travelt med all den badingen vi skulle foreta oss. Hva nå?!

Utsikten er altså den samme som da jeg skrev mitt forrige innlegg her inne, men den forandrer seg drastisk om ganske så kort tid. Det er vemodig. Det kommer nok en sippeblogg. Men først; Jeg ble spurt om å si noe på rim inn i en mikrofon i dag. Jeg liker jo både rim og mikrofoner så da var saken klar.

I dag er det 200 år siden Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven, et symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. En frihet, selvstendighet og et demokrati som vi bør bruke med et blikk ut mot dem som ikke lever under helt samme vilkår som oss, hvor drømmene ikke tar utgangspunkt i verken båter eller gårder med vakre hester... Det ble mitt utgangspunkt for dagens maratonøvelse i enderim.

Det vi trenger.

Vi er alle utstyrt med det vi trenger,
ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.
Men tankene vi tenker langt der inne,
og følelsene vi kjenner, i glede og i sinne.

Lykken over å se inn i øynene til en venn.
Friheten til å skrive ærlige ord med ei penn.
Våre helt egne dager som kommer og går.
Vi høster av innsatsen vi legger ned, små frø som vi sår.

For jorda er et underlig sted.
Jeg er mett, du er sulten, det er krig og det er fred.
I samme verden som min, så vondt det enn gjør,
er det små barn som lider og det er uskyldige som dør.

Vi har kraft til å reise oss og protestere,
strekke ut en hånd, kjenne styrken i at vi er flere.
For vi er alle utstyrt med det vi trenger,
det er ikke bilen vi kjører, eller lasset med penger.

Det er tankene, handlingene og motet ditt.
Du er din egen og dette landet er fritt.

Fra gatelykt til hodelykt.

Fra totusenogtretten til totusenogfjorten. Fra byen til landet, fra skogen til havet. Fra tett i tett til ingen i sikte, fra gatelykt til hodelykt.

 

Et nytt år og jeg gjør opp en slags status etter en snedig ferd langs snirklete veier. Jeg har ikke kjøpt saltvannspray på boks hos frisøren den siste tiden, det har vist seg overflødig. Ikke har vi det helt store behovet for føner heller. To minutter utenfor ytterdøra denne vinteren og familien er ferdig styla, åttitallsvis. Ytterdøra vår har blitt en annen enn hva den var, det samme gjelder omgivelsene. Etter mye snakk, drømmer og tanker tok vi fatt på prosjektet. Vi ønsket oss mer tid til egen disposisjon. Mer natur, mer tur. Større innflytelse på livene våre, prøve noe nytt, mer kvalitet i vår definisjon av begrepet.

 

Vi tok sats og se hvor vi landet. Jeg fant jeg fant. Hva fant du? Store kontraster. Varme mennesker, ambisiøse og nytenkende. Stormer som aldri tar slutt, men som aldri stopper folk. Blikkstille hav som tar pusten fra meg hver gang det legger seg. Nærhet til elementene, gleden over solnedgangene i havet, lykken over å se rett ut i horisonten. Oppdagelsen av en app på telefonen hvor vi til enhver tid kan se hva slags skip som seiler forbi. Erkjennelsen av at pustende, frekk goretex ofte må vike for ugjennomtrengelig gummiregntøy, at refleksvest og lommelykt er noe alle familiens medlemmer må ha. Nærheten til hverandre, stillheten. Stjernehimmelen, vekslingen mellom lys og mørke. Å sove godt om natta.

 

Mye av familien min kommer opprinnelig fra dette og vi har hytte i slikt landskap så dette er ikke en nyforelskelse. Det har vært en lengsel å kunne være her på mandags morgen, på onsdagskvelder, ikke rydde oss ut og trekke for gardinene sent på søndags ettermiddager. For et år siden visste jeg ikke hva som befant seg ute på den sagnomsuste Stokkøya, eller naboen enda lenger ut, Linesøya. Vi kjente ikke en kjeft her ute. Hadde sett skiltet ved avkjøringen, hørt litt om plassen og visste at det var et sted hvor stilige folk la sommerferien sin. Jeg visste at det var snakk om hav, strand og bra matservering, men utover det, ingenting. Jeg visste selvfølgelig heller ikke at jeg skulle komme til å få et tilbud om jobb her ute, at jeg skulle komme til å takke ja. At datteren min skulle begynne på den nybygde, fådelte skolen, at sønnen skulle inn i den like nybygde barnehagen eller at mannen min plutselig skulle jobbe på samme arbeidsplass som meg. Videre i listen over ting jeg ikke visste, var at boligen vår skulle bli en funkishytte på et nakent platå rett ut mot det ville havet. At jeg skulle måtte forsere to broer på vei til og fra jobb. At mannen min aldri har sett bedre ut enn etter en tur ut i stormen.

 

I vinterferien i fjor var vi her for første gang. Deretter gikk det fort. Vi leide ut hus i byen, fikk permisjon fra jobbene våre og tok turen. Sånn er det altså, i januar 2014. Vi er fremdeles på tur vi.

 

Utpå her går folket litt framoverbøyd for å møte vinden - blir det plutselig vindstille så ramler hele befolkningen. Nei forresten, her ramler ikke befolkningen. Her står de og gjennomfører de, uten mer drama. Vi har vært på førjulsfest på samfunnshuset midt i en orkan. Uten strøm, med stengt bro, med kveldsmat og varm kakao på propanbluss. Talglys, høye stemmer og akustiske fremføringer. En kveld hvor vi snakket med folk uten å være helt sikker på hvem vi egentlig snakket med, «… eh, hei?». Det var helt perfekt. Her bygger man hus sånn at man har orkesterplass ut mot uværet, setter seg godt til rette i godstolen og ser ut med stjerner i øynene. Veien vår har ved flere anledninger rent vekk med regnvannet, det har vært «bekk for vei» og vi har vært uten post i flere uker. Jaja.

 

Vi har vært på lange turer med båt, med snorkleutstyr og våtdrakt, vi har vært inne i huler, oppe på fjell, ut på ytterste holmer og hatt lange ettermiddager med lørdagsgodt på stranda, bål, matpakke og kaffe på termos. Vi har vært værfast i storm og blitt invitert inn for å «stå han av» sammen, med levende lys, lekende barn og godt selskap. Hjemmebrygget øl, økologisk kjøkkenhage, dype samtaler om et urbant liv på landet, fantastiske konserter, fascinerende mennesker med en stor vilje, vakker villsau, rykende bacalao, x antall kaffemaskiner som alltid står klare sammen med godstol, utsikt og snakk. Og hvis butikken er stengt så er den stengt, så blir det ikke kjøpt melk den kvelden da. Vi har møtt så mye fint og sett så mye fint.

 

Hvor går veien videre? Hvor er vi i overgangen til 2015? Jeg vet ikke helt jeg. Vi er bortskjemte, vårt behov for «i pose og sekk» byr på utfordringer. Men nå er vi i hvert fall her, vi har det godt og dette skal vi nyte for alt det er verdt. Våren her ute står for meg som en drøm. Jeg skal bade i havet hver morgen før jobb. Skrev jeg virkelig det? Får meg ikke helt til å slette det heller gitt. Javel da. Jeg skal bade som bare faen. Som grasiøse Ariel i «den lille havfruen» skal jeg ta meg fram langs havbunnen. Neida, det blir nok hyl og vræl som vanlig det. Trenger nok ikke saltvannspray da heller.

 

 

Har trua!

Allehelgensdag. Jeg snakket tankefullt til en bukett med fine folk i en forblåst mikrofon på stranda. Se for dere noe sånn som ... Refleksjoner a la engleskolen, langt hår som flagrer i den milde havbrisen, forsiktige bølgeskvulp og flagrende hvite gevanter. Så står jeg, lykketrollet på det forblåste Fosen med termobekledning, helt i andre enden av skalaen. Deretter kom jeg på at - jeg har jo (ikke) en blogg... Deler mitt bidrag for dagen her. På trøndersk i all sin prakt.

 

Å tro, vite og å håpe.

 

Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen.

 

I dag e det allehelgensdag, en dag for minner og for å tenne lys i høstmørket. 

 

Å tro. Æ trur ikke på en gud. Æ veit egentlig ikke helt koffor. Det kan godt hend at æ egentlig håpe at det finnes nå større og mer allvitende enn oss. En som står breibeint, kampklar og stødig uansett ka som skjer, men den diskusjonen må æ ta fortløpende med mæ sjøl på privaten... Æ har en grønn og tettbygd buddhafigur stående i bokhylla mi. Men æ e litt usikker på kordan den havna der. Han e fin og inkluderende med sitt joviale smil. Æ trur uansett mest og oftest og dypest på menneskan som æ leve livet mitt sammen med. Æ trur på gode minna, trygge relasjona og æ veit at menneska e det som sett spor innerst i hjertet mitt og blir der. Levende som døde.

 

Æ hadd ei mormor. Mormor dødd på bursdagen min den første desember da æ vart åtte år. Hu va 54 og det e 22 år siden. Æ har laga et dikt te mormor fordi at hu har prega mæ og livet mitt. Og fordi at æ som åtteåring va dypt ulykkelig og grenseløst skuffa for at mormor absolutt skull dø akkurat på bursdagen min.

 

 

Mormora mi e død.

Hu sovna en vinterdag da æ va liten.

Det e trist å miste.

Men min mormor ble så syk og sliten.

 

Mormora mi er død.

Æ lukke øyan, hu hold fremdeles rundt mæ.

Syng stille, vugge mæ i fanget.

Om kveldssola som smile og nettern som blir lange.

 

Mormora mi leve.

Bare ikke helt på samme måte som før.

Hu leve gjennom barna hu fødte.

No e det min mamma som gjør sånn som mormora gjør.

 

Mormora mi leve.

Gjennom kloke ord og spor hu etterlot sæ.

Kjærligheten og minnan bær æ med.

Mormor, æ kjent og lært og ble elska av dæ.

 

Å vite. Æ veit at æ skal dø en dag. Æ trur og håpe at det e ei god stund te... Nånn daga trur æ at æ veit at innsatsen min e bortkasta. Målan mine virke meningsløs i en stor og skadeskutt verden og lidenskapen i livet mitt renn ut i sluket sammen med avklipte tånegla og billig flasshampo. Men, når æ får rista  det av mæ og retta mæ opp veit æ jo at det e no æ leve. Født og oppvokst i rike Norge med mine grunnleggende behov dekt opp fra før æ va et lite frø i en spent og håpefull mammamage. Æ veit at æ e heldig. Men æ veit også at vi som e heldig kan mist fokus, på det som egentlig betyr nå. På hverandre, raushet i forhold te det å vær forskjellig, ha tid te å se ordentlig inn i øyan, snakk om det som e innafor det ytterste laget, te å gi smil som gir trygghet og varme te en usikker sjel som bare prøve å vær flink te alt, som e på stadig jakt etter en eller ainna form for godt nok. 

 

Å håpe. Æ håpe på my. Håpe og drømme. Livet som voksen i 2013 e mangfoldig, det kan vær utfordrende for æ vil så my. Æ må velg mine kampa med omhu, for man kan ikke ta alle. Det e sunt å seg selv i et større bilde med jevne mellomrom, få satt egne kamper i et perspektiv.

 

En av mine beste venninna reise te Sudan sammen med leger uten grenser den høsten her. Der ska hu dra rundt te mennesker som e i den aller ytterste nød. Et oppdrag som bokstavlig talt handle om liv og død. Hu e helten min på bortebane. Æ og familien min reist te Stokkøya den høsten her. Ikke på død, men det handle my om liv. Det handle om å gjør valg som kjennes rett for oss og det e nok et forsøk på å følg en drøm og … det e no vi leve.

 

Så. Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen. Men håpet og trua e på mange måter mer avgjørende for mæ enn det æ faktisk veit. Vedtatte fakta gir lite rom for kreativitet og utfoldelse. Lidenskapen og selve livet ligg i trua og i håpet.

Her kommer våren!

Da har tiden kommet folkens, conversene overtar sakte men sikkert plassen til skiskoene i skohylla. Longsen pakkes lengst bak i skapet. Folk kommer ut fra husene sine med smale øyne og forsiktige smil, med ei rake i den ene hånda og en plaststol i den andre, bleik som skummetmelk og med mørke ringer rundt øynene...

Vår <3

Hjerte hjerte smileblunkefjes. Den følelsen når du kan gå uten stilongs og så videre. Kom mai du skjønne milde, nå ser jeg deg så vidt i enden av tunnelen. Jeg ser de blomstrete hælene dine, og du slipper ikke unna nå! Ventetiden har vært lang og d-vitaminene svært få, men nå er det ikke lenge igjen før du kommer med bar asfalt, hvitveis i gressbakkene, NULL skistress og skimas. Apropos sistnevnte. La oss bruke noen bokstaver på å avrunde nok en langrennsesong her i skienes høyborg, øverst på Byåsen i Trondheim. Takk for alt skisesongen 2012 / 2013, det var ikke gøy så lenge det varte. Det ble to turer på undertegnede, det er to turer for mye. Men for all del, nasjonalidretten fortjener noen godord, så her kommer det:

Langrenn. Bortoverski. Plankegang. Drittsport. Kjært barn har mange navn. Ingenting er mer imponerende og hot enn folk i hvit kondomdress som går grisefort på ski der ute blant tusser og troll i vakker norsk natur. Oppskriften er enkel, man svetter og sikler seg av gårde i søken etter strøkne naturopplevelser og enda mer strøken kropp. Og man kan ha det så moro underveis, fiskebein for eksempel, veldig moro. Se bare på våre mest dyrebare menneskelige skatter, skilandslaget. Det finnes jo ikke mer partyladet og skøyeraktig gjeng! De kler seg ut og tuller og tøyser så snart kondomdressen er av, makan til festlig forsamling skal man jaggu lete lenge etter. Det er bare å slå seg på lårene og bli med på festen når rampestrekene går på tv for milliardede gang hver eneste helg i vinterhalvåret. Og innlevelsen da gitt, engasjementet! Når langrennsløperne hiver seg over målstreken har de virkelig ofret alt for fedrelandet, pådratt seg både munn og klovsyke og det som verre er. Du finner meg på stolt.no lism.

Ski er jo det mest urnorske av alt. Sammen med de nevnte trollene utgjør det essensen av landet vårt. Vi er jo som kjent født med ski på beina alle som en, la oss for all del ikke glemme det… I løpet av den første uka etter fødselen utvikler vi en liten hvit, gjennomsiktig topplue og så er det meste gjort. Løypa er bokstavelig talt lagt, eller oppkjørt eller preparert eller … samme det da. Jeg må ærlig innrømme at det er med en tåre i øyekroken at jeg nå stapper skiene tilbake i boden, fjerner alt av låser på døren og håper på at de er stjålet til neste sesong. Men, kanskje du er så heldig at du fremdeles har litt snø rundt deg? Hvis du har trukket vinnerloddet og at det fremdeles fins noen hvite flekker der du er, spenn for all del på deg selv og familiemedlemmene dine de lengste og tynneste plankene du måtte finne og kom deg ut og nyt den herlige slapsen og den råtne snøen som lukter gulp. Du og alle rundt deg skal bli bløt, nedrent, sliten og sulten før du gir deg.

Avslutningsvis har jeg tatt meg den friheten å foreta en liten omskriving av en av Jokke sine legendariske sanger, denne er kjenningsmelodi på samtlige tv-sendinger på nrk i vinterhalvåret. Her er altså en ny versjon: Her kommer våren. God tur, god helg og viktigst av alt, god vår!

Her kommer våren!

Er du av typen som aldri går på ski,
og som aldri heller har noe ønske om å gjøre det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å skøyte?
Har du problemer, med å omgås kondomdressbekledde folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn.

Er du av typen som liker å sitte,
sitte stille på et reinskinn når sola skinner?
Er du av typen som er svak for sport,
men bare når du får bestemme selv og bare når du vinner?
Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet
Men du ække aleine, vi er mange som har det sånn.

Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over,
det kommer til å smelte snø i natt!

Her kommer våren
Her kommer den milde fine tida
Her kommer våren
Endelig fred å få…

SCHÆRLIGHEEEET

Ilu 4ever og den slags...

I anledning helg og en aldri så liten forhåpning om vår i sikte har jeg gravd frem noen store ord om forelskelse og kjærlighet...

Kjæææærlighet, vakreste ord på jord, synger nasjonalblomsten vår, Sissel Kyrkjebø. Blomsten har muligens visnet litt i kantene siden den gang dette ble sunget, men likevel, det synger hun altså. Mye er sagt, skrevet, sunget, diktet om kjærlighet. Så ekstremt mye er skrevet om kjærlighet, men det blir liksom aldri helt ferdigsnakka. K j æ r l i g h e t... Love. Høyt spill, med hjertet som innsats. Frida, en travel kjærlighetsjaktende tenåringsjente i min barndoms yndlingsbok og yndlingsfilm av Torun Lian, Frida med hjertet i hånden, uttaler friskt om sitt kjærlighetsliv og altoppslukende drama rundt tre gutter; Raymond drømmer jeg om, Andreas lengter jeg etter, Martin driver jeg med til daglig. Så totalsummen av lidenskap, forhåpninger, bekymringer og drama kan bli ganske … voldsom ser vi.

Man bruker mye tid og krefter på kjærlighet i løpet av et relativt standard menneskeliv. Kjærlighet er heftig shit, på godt og vondt. Bare spør Tone og Aksel. Stunder av tapt og funnet kjærlighet representerer enorme kontraster, fra den svarteste grøftekanten til en flagrende dans på rosenrøde skyer. Klissete, dramatiske kjærlighetssanger kan følge oss gjennom et helt liv. Jeg blir fremdeles mo i knærne av Bon Jovi som synger om den evige troskapen og kjærligheten i always. Len deg tilbake, pust med magen og la meg sitere mesterverket;

I'll be there till the stars don't shine
Till the heavens burst and
The words don't rhyme
And I know when I die, you'll be on my mind
And I'll love you - Always

Jeg danset ”klister” til den på disco som tolvåring. Gutten nådde meg akkurat til haka når jeg hadde tatt av meg skoene og han hadde løftet sveisen noen hakk, vi sto blant en liten haug med andre tolvåringer i samme ærend, gymsalen var mørk og magen var fylt opp av sommerfugler og fanta. Jeg hadde på meg min aller første Levis 501, kjøpt på tekstilfunn for sparepengene, den satt som et skudd. Vi trodde på alt som ble sunget, kjente det i hjerte.  Svette hender som var veldig oppmerksomme på sin plassering på en rygg, på vei ned mot en rumpe i siste refreng. Til stjernene ikke skinner lenger, himmelen brister og ordene ikke rimer. Og jeg vet at når jeg dør vil du være den jeg tenker på, og jeg elsker deg. For alltid. Ingen kjærlighet er mer alvorlig, altoppslukende og intens enn fjortisforelskelsen, og som jenter flest varte min fjortisperiode fra jeg var tolv, kanskje elleve, og frem til i fjor da jeg fylte 29. Mange år med mye store følelser og en god dose drama er konklusjonen der altså.

Det har nok blitt mindre av både sommerfugler og fanta i magen, men jeg kjenner stadig vekk på bruset som litt god gammeldags kroppskontakt kan fremprovosere. Nå er jeg nok over i en mer voksen tilstand av forelskelse og kjærlighet, den er fin den også, mer jovial og koselig, lettere å forholde seg til på en måte. Det er slutt på å kaste gjenstander etter potensielle friere, jeg har sluttet å hulkegråte (stort sett) etter krangling og jeg har omsider erfart at det meste ordner seg til slutt. Kjærligheten kommer i mange former, med og uten forelskelse, med og uten kroppskontakt, med og uten ord, med og uten tannregulering. Instinktivt vet kroppen min hva som er de største øyeblikkene av kjærlighet i mitt liv. Og hjertet. Hjertet mitt sprenges nesten bare av å tenke på mine største bragder. De er to stykker og vandrer rundt på jordas overflate med den største selvfølgelighet. To mennesker som startet sitt liv inni meg. Min kjærlighet til disse to kan sette meg helt ut av spill og få meg til å gjøre og si rare ting som jeg sliter med å stå for i ettertid. Også er det han som jeg har laget disse to underverkene med, jeg var heldig som danset på rosenrøde skyer med akkurat han.

Man ramler ned fra skyene og krabber seg opp fra grøfta, stort sett sånn relativt helskinnet. Heldigvis, noe annet hadde vært ekstremt slitsomt sånn i lengden. Jeg avslutter med et dikt til han som jeg landet noenlunde støtt sammen med da vi bakset oss ned fra skyen vår og inn i et hverdagslig hverdagsliv hvor ulikheter kan skape frustrasjoner...

Kjære fantastiske mann,

jeg gjør så godt jeg kan.

To ulike hoder i ulik fart,

jeg løper på innfall, du følger kart.

Du vil ligge når jeg vil gå,

du er plantet på jorda, jeg tripper på tå.

Jeg roper, du mumler

jeg stresser, du somler.

Jeg er dypt forelsket i deg

du kan mumle og somle, men du lurer ikke meg.

Du sender meg et blikk som forteller alt

det er oss to baby, du var der da det smalt.

La hverdagens kaos og galskapen leve

sammen skal vi slite og streve.

Min kjære fantastiske mann

jeg gjør jo så godt jeg kan...

 

Multitasking!

I det kommende innlegget går jeg nærmest selvbiografisk til verks og dere får presentert historier fra virkeligheten. Jaaa, nesten som på TV Norge. Ikke helt sakprosa kanskje, men ikke så langt unna heller. Når dere leser denne teksten så ser dere nok at jeg er litt sånn som Tone Damli Aaberge – bissi, bissi, bissi… Mye viktig på gang. (Dette er nok mitt siste frieri til dere bloggere som digger frk Aaberge...) 

Kanskje forstår dere også hvorfor jeg ikke er laget for yoga. Trekk pusten dypt, ta sats, dette kan nok bli slitsomt.

”Slappe av kan jeg gjøre når jeg er dau…”

Noen dager er sånn at jeg nærmest småjogger fra det øyeblikket jeg setter føttene ned i gulvet tidlig på morgenen, til jeg trekker de opp i senga igjen altfor sent på kvelden. Det er mange såkalte jern i ilden. Jeg har stilt klokka på mobilen min fem minutter for fort, bare for å gi meg selv et lite støkk. Da får jeg et anfall av angst et øyeblikk, setter opp farten, før jeg husker på at klokka går fem minutter for fort. Da er tempoet allerede skrudd opp, og målet er innenfor rekkevidde.

Morgenrutinene har en slags småløpende stil som effektiviserer smøring av matpakker, påkledning av unger, sminking av mitt eget søvndruknede ansikt, pakking av sekker og de fleste gjøremål som man skal klemme inn før det er avgang. På kveldstid kombinerer jeg ofte bretting av klær samtidig som jeg pusser tenner og har balsam i håret; et plagg, litt intens pussing, et nytt plagg, spytter, et plagg og så skal balsam skylles ut. Enda enklere når jeg skyller med fluor. Skyller munnen altså, ikke fluor i håret. En annen hit av en kombinasjon er spising og bilkjøring for å spare dyrebar tid. En vinterdag jeg skulle kjøre ut på en lengre tur, valgte jeg å lage meg en real porsjon havregrøt. Jeg hadde grøten opp i en skål med litt kanel, noen biter med banan, rosiner og en god klatt med smør.

Først startet jeg bilen mens skålen med grøt befant seg på taket av bilen, men for en gangs skyld husket jeg det i tide og tok den inn. Jeg satte den fornøyd på plass i fanget mitt. Jeg har selvfølgelig kjørt med det meste på taket tidligere, gått overraskende bra egentlig – hvis man ser bort i fra en bløtkake og en kaffekopp… Og en mobil. I hvert fall, det snødde, veien var glatt og grøten var mer suppe enn grøt, som et resultat av min stramme tidsramme. Min stramme, selvpåførte tidsramme. Jeg kjørte og balanserte skjeen med havregrøt i lufta, jeg kunne naturlig nok ikke se så mye på skjeens ferd mot munnen. Rattet i den ene hånda, den andre hånda vekslet mellom giret og grøten. Prøvde å lage meg gode, runde buer med skjeen, noe som feilet på alle nivå.

Dette endte selvfølgelig ikke særlig pent. Mye grøt havnet i fanget mitt, det var varmt og klissete. Noe grøt havnet rundt omkring i bilen som min mann desperat prøver å holde ren og noenlunde presentabel. Litt grøt havnet faktisk i munnen min. I et øyeblikk av selvinnsikt humret jeg høylydt over meg selv der inne den havregrøtinfiserte bilen.

Pappaen min er en av verdens klokeste menn, min hverdagshelt. Han er gammel puddelrocker med en konstant rykkende dansefot, født toastmaster og kjører like fort på motorsykkel nå som da han var 18. Pappa har et visdomsord som han kommer med når det stormer som verst, når alle skal bringes en plass og hentes en annen plass, når det er lapskaus som putrer og brenner seg på komfyren og klokka er alt for mye til å rekke noe av det som skal skje. Da skreller han en banan med rolige bevegelser og en oppgitt mine, ser tomt ut i lufta og sukker; ”Slapp av kan æ gjør når æ e dau.”

Auda. Har pappa rett nok en gang? Er det først når man er død at det er meningen at man skal slappe ordentlig av? Er det da man virkelig kan senke skuldrene? Er det da man kan kjenne at man puster med magen? Kunsten å puste riktig. Kunsten å puste riktig. Kunsten? Riktig? Angsten for å feile, ikke få til å puste godt nok ned i magen, gjør at jeg aldri kommer til å puste godt nok ned i magen. Nok et nederlag hva selvkontroll angår. Går man angst- og stressfri inn i evigheten? I så fall kan jeg jo like greit slutte å kjempe imot! Jeg gjør selvfølgelig som jeg alltid har gjort, hører på pappaen min, fyrer opp havregrøten og setter kroppen i målrettet bevegelse mot neste aktivitet! Det rykker i rockefoten!