Multitasking!

I det kommende innlegget går jeg nærmest selvbiografisk til verks og dere får presentert historier fra virkeligheten. Jaaa, nesten som på TV Norge. Ikke helt sakprosa kanskje, men ikke så langt unna heller. Når dere leser denne teksten så ser dere nok at jeg er litt sånn som Tone Damli Aaberge – bissi, bissi, bissi… Mye viktig på gang. (Dette er nok mitt siste frieri til dere bloggere som digger frk Aaberge...) 

Kanskje forstår dere også hvorfor jeg ikke er laget for yoga. Trekk pusten dypt, ta sats, dette kan nok bli slitsomt.

”Slappe av kan jeg gjøre når jeg er dau…”

Noen dager er sånn at jeg nærmest småjogger fra det øyeblikket jeg setter føttene ned i gulvet tidlig på morgenen, til jeg trekker de opp i senga igjen altfor sent på kvelden. Det er mange såkalte jern i ilden. Jeg har stilt klokka på mobilen min fem minutter for fort, bare for å gi meg selv et lite støkk. Da får jeg et anfall av angst et øyeblikk, setter opp farten, før jeg husker på at klokka går fem minutter for fort. Da er tempoet allerede skrudd opp, og målet er innenfor rekkevidde.

Morgenrutinene har en slags småløpende stil som effektiviserer smøring av matpakker, påkledning av unger, sminking av mitt eget søvndruknede ansikt, pakking av sekker og de fleste gjøremål som man skal klemme inn før det er avgang. På kveldstid kombinerer jeg ofte bretting av klær samtidig som jeg pusser tenner og har balsam i håret; et plagg, litt intens pussing, et nytt plagg, spytter, et plagg og så skal balsam skylles ut. Enda enklere når jeg skyller med fluor. Skyller munnen altså, ikke fluor i håret. En annen hit av en kombinasjon er spising og bilkjøring for å spare dyrebar tid. En vinterdag jeg skulle kjøre ut på en lengre tur, valgte jeg å lage meg en real porsjon havregrøt. Jeg hadde grøten opp i en skål med litt kanel, noen biter med banan, rosiner og en god klatt med smør.

Først startet jeg bilen mens skålen med grøt befant seg på taket av bilen, men for en gangs skyld husket jeg det i tide og tok den inn. Jeg satte den fornøyd på plass i fanget mitt. Jeg har selvfølgelig kjørt med det meste på taket tidligere, gått overraskende bra egentlig – hvis man ser bort i fra en bløtkake og en kaffekopp… Og en mobil. I hvert fall, det snødde, veien var glatt og grøten var mer suppe enn grøt, som et resultat av min stramme tidsramme. Min stramme, selvpåførte tidsramme. Jeg kjørte og balanserte skjeen med havregrøt i lufta, jeg kunne naturlig nok ikke se så mye på skjeens ferd mot munnen. Rattet i den ene hånda, den andre hånda vekslet mellom giret og grøten. Prøvde å lage meg gode, runde buer med skjeen, noe som feilet på alle nivå.

Dette endte selvfølgelig ikke særlig pent. Mye grøt havnet i fanget mitt, det var varmt og klissete. Noe grøt havnet rundt omkring i bilen som min mann desperat prøver å holde ren og noenlunde presentabel. Litt grøt havnet faktisk i munnen min. I et øyeblikk av selvinnsikt humret jeg høylydt over meg selv der inne den havregrøtinfiserte bilen.

Pappaen min er en av verdens klokeste menn, min hverdagshelt. Han er gammel puddelrocker med en konstant rykkende dansefot, født toastmaster og kjører like fort på motorsykkel nå som da han var 18. Pappa har et visdomsord som han kommer med når det stormer som verst, når alle skal bringes en plass og hentes en annen plass, når det er lapskaus som putrer og brenner seg på komfyren og klokka er alt for mye til å rekke noe av det som skal skje. Da skreller han en banan med rolige bevegelser og en oppgitt mine, ser tomt ut i lufta og sukker; ”Slapp av kan æ gjør når æ e dau.”

Auda. Har pappa rett nok en gang? Er det først når man er død at det er meningen at man skal slappe ordentlig av? Er det da man virkelig kan senke skuldrene? Er det da man kan kjenne at man puster med magen? Kunsten å puste riktig. Kunsten å puste riktig. Kunsten? Riktig? Angsten for å feile, ikke få til å puste godt nok ned i magen, gjør at jeg aldri kommer til å puste godt nok ned i magen. Nok et nederlag hva selvkontroll angår. Går man angst- og stressfri inn i evigheten? I så fall kan jeg jo like greit slutte å kjempe imot! Jeg gjør selvfølgelig som jeg alltid har gjort, hører på pappaen min, fyrer opp havregrøten og setter kroppen i målrettet bevegelse mot neste aktivitet! Det rykker i rockefoten!