Har trua!

Allehelgensdag. Jeg snakket tankefullt til en bukett med fine folk i en forblåst mikrofon på stranda. Se for dere noe sånn som ... Refleksjoner a la engleskolen, langt hår som flagrer i den milde havbrisen, forsiktige bølgeskvulp og flagrende hvite gevanter. Så står jeg, lykketrollet på det forblåste Fosen med termobekledning, helt i andre enden av skalaen. Deretter kom jeg på at - jeg har jo (ikke) en blogg... Deler mitt bidrag for dagen her. På trøndersk i all sin prakt.

 

Å tro, vite og å håpe.

 

Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen.

 

I dag e det allehelgensdag, en dag for minner og for å tenne lys i høstmørket. 

 

Å tro. Æ trur ikke på en gud. Æ veit egentlig ikke helt koffor. Det kan godt hend at æ egentlig håpe at det finnes nå større og mer allvitende enn oss. En som står breibeint, kampklar og stødig uansett ka som skjer, men den diskusjonen må æ ta fortløpende med mæ sjøl på privaten... Æ har en grønn og tettbygd buddhafigur stående i bokhylla mi. Men æ e litt usikker på kordan den havna der. Han e fin og inkluderende med sitt joviale smil. Æ trur uansett mest og oftest og dypest på menneskan som æ leve livet mitt sammen med. Æ trur på gode minna, trygge relasjona og æ veit at menneska e det som sett spor innerst i hjertet mitt og blir der. Levende som døde.

 

Æ hadd ei mormor. Mormor dødd på bursdagen min den første desember da æ vart åtte år. Hu va 54 og det e 22 år siden. Æ har laga et dikt te mormor fordi at hu har prega mæ og livet mitt. Og fordi at æ som åtteåring va dypt ulykkelig og grenseløst skuffa for at mormor absolutt skull dø akkurat på bursdagen min.

 

 

Mormora mi e død.

Hu sovna en vinterdag da æ va liten.

Det e trist å miste.

Men min mormor ble så syk og sliten.

 

Mormora mi er død.

Æ lukke øyan, hu hold fremdeles rundt mæ.

Syng stille, vugge mæ i fanget.

Om kveldssola som smile og nettern som blir lange.

 

Mormora mi leve.

Bare ikke helt på samme måte som før.

Hu leve gjennom barna hu fødte.

No e det min mamma som gjør sånn som mormora gjør.

 

Mormora mi leve.

Gjennom kloke ord og spor hu etterlot sæ.

Kjærligheten og minnan bær æ med.

Mormor, æ kjent og lært og ble elska av dæ.

 

Å vite. Æ veit at æ skal dø en dag. Æ trur og håpe at det e ei god stund te... Nånn daga trur æ at æ veit at innsatsen min e bortkasta. Målan mine virke meningsløs i en stor og skadeskutt verden og lidenskapen i livet mitt renn ut i sluket sammen med avklipte tånegla og billig flasshampo. Men, når æ får rista  det av mæ og retta mæ opp veit æ jo at det e no æ leve. Født og oppvokst i rike Norge med mine grunnleggende behov dekt opp fra før æ va et lite frø i en spent og håpefull mammamage. Æ veit at æ e heldig. Men æ veit også at vi som e heldig kan mist fokus, på det som egentlig betyr nå. På hverandre, raushet i forhold te det å vær forskjellig, ha tid te å se ordentlig inn i øyan, snakk om det som e innafor det ytterste laget, te å gi smil som gir trygghet og varme te en usikker sjel som bare prøve å vær flink te alt, som e på stadig jakt etter en eller ainna form for godt nok. 

 

Å håpe. Æ håpe på my. Håpe og drømme. Livet som voksen i 2013 e mangfoldig, det kan vær utfordrende for æ vil så my. Æ må velg mine kampa med omhu, for man kan ikke ta alle. Det e sunt å seg selv i et større bilde med jevne mellomrom, få satt egne kamper i et perspektiv.

 

En av mine beste venninna reise te Sudan sammen med leger uten grenser den høsten her. Der ska hu dra rundt te mennesker som e i den aller ytterste nød. Et oppdrag som bokstavlig talt handle om liv og død. Hu e helten min på bortebane. Æ og familien min reist te Stokkøya den høsten her. Ikke på død, men det handle my om liv. Det handle om å gjør valg som kjennes rett for oss og det e nok et forsøk på å følg en drøm og … det e no vi leve.

 

Så. Det e forskjell på det æ veit, det æ trur og det æ håpe. Heldigvis. Og det e sånn at det æ trur æ veit ofte vise sæ å vær et stykke unna virkeligheten det også. Heldigvis igjen. Men håpet og trua e på mange måter mer avgjørende for mæ enn det æ faktisk veit. Vedtatte fakta gir lite rom for kreativitet og utfoldelse. Lidenskapen og selve livet ligg i trua og i håpet.

Her kommer våren!

Da har tiden kommet folkens, conversene overtar sakte men sikkert plassen til skiskoene i skohylla. Longsen pakkes lengst bak i skapet. Folk kommer ut fra husene sine med smale øyne og forsiktige smil, med ei rake i den ene hånda og en plaststol i den andre, bleik som skummetmelk og med mørke ringer rundt øynene...

Vår <3

Hjerte hjerte smileblunkefjes. Den følelsen når du kan gå uten stilongs og så videre. Kom mai du skjønne milde, nå ser jeg deg så vidt i enden av tunnelen. Jeg ser de blomstrete hælene dine, og du slipper ikke unna nå! Ventetiden har vært lang og d-vitaminene svært få, men nå er det ikke lenge igjen før du kommer med bar asfalt, hvitveis i gressbakkene, NULL skistress og skimas. Apropos sistnevnte. La oss bruke noen bokstaver på å avrunde nok en langrennsesong her i skienes høyborg, øverst på Byåsen i Trondheim. Takk for alt skisesongen 2012 / 2013, det var ikke gøy så lenge det varte. Det ble to turer på undertegnede, det er to turer for mye. Men for all del, nasjonalidretten fortjener noen godord, så her kommer det:

Langrenn. Bortoverski. Plankegang. Drittsport. Kjært barn har mange navn. Ingenting er mer imponerende og hot enn folk i hvit kondomdress som går grisefort på ski der ute blant tusser og troll i vakker norsk natur. Oppskriften er enkel, man svetter og sikler seg av gårde i søken etter strøkne naturopplevelser og enda mer strøken kropp. Og man kan ha det så moro underveis, fiskebein for eksempel, veldig moro. Se bare på våre mest dyrebare menneskelige skatter, skilandslaget. Det finnes jo ikke mer partyladet og skøyeraktig gjeng! De kler seg ut og tuller og tøyser så snart kondomdressen er av, makan til festlig forsamling skal man jaggu lete lenge etter. Det er bare å slå seg på lårene og bli med på festen når rampestrekene går på tv for milliardede gang hver eneste helg i vinterhalvåret. Og innlevelsen da gitt, engasjementet! Når langrennsløperne hiver seg over målstreken har de virkelig ofret alt for fedrelandet, pådratt seg både munn og klovsyke og det som verre er. Du finner meg på stolt.no lism.

Ski er jo det mest urnorske av alt. Sammen med de nevnte trollene utgjør det essensen av landet vårt. Vi er jo som kjent født med ski på beina alle som en, la oss for all del ikke glemme det… I løpet av den første uka etter fødselen utvikler vi en liten hvit, gjennomsiktig topplue og så er det meste gjort. Løypa er bokstavelig talt lagt, eller oppkjørt eller preparert eller … samme det da. Jeg må ærlig innrømme at det er med en tåre i øyekroken at jeg nå stapper skiene tilbake i boden, fjerner alt av låser på døren og håper på at de er stjålet til neste sesong. Men, kanskje du er så heldig at du fremdeles har litt snø rundt deg? Hvis du har trukket vinnerloddet og at det fremdeles fins noen hvite flekker der du er, spenn for all del på deg selv og familiemedlemmene dine de lengste og tynneste plankene du måtte finne og kom deg ut og nyt den herlige slapsen og den råtne snøen som lukter gulp. Du og alle rundt deg skal bli bløt, nedrent, sliten og sulten før du gir deg.

Avslutningsvis har jeg tatt meg den friheten å foreta en liten omskriving av en av Jokke sine legendariske sanger, denne er kjenningsmelodi på samtlige tv-sendinger på nrk i vinterhalvåret. Her er altså en ny versjon: Her kommer våren. God tur, god helg og viktigst av alt, god vår!

Her kommer våren!

Er du av typen som aldri går på ski,
og som aldri heller har noe ønske om å gjøre det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å skøyte?
Har du problemer, med å omgås kondomdressbekledde folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn.

Er du av typen som liker å sitte,
sitte stille på et reinskinn når sola skinner?
Er du av typen som er svak for sport,
men bare når du får bestemme selv og bare når du vinner?
Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet
Men du ække aleine, vi er mange som har det sånn.

Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over,
det kommer til å smelte snø i natt!

Her kommer våren
Her kommer den milde fine tida
Her kommer våren
Endelig fred å få…

SCHÆRLIGHEEEET

Ilu 4ever og den slags...

I anledning helg og en aldri så liten forhåpning om vår i sikte har jeg gravd frem noen store ord om forelskelse og kjærlighet...

Kjæææærlighet, vakreste ord på jord, synger nasjonalblomsten vår, Sissel Kyrkjebø. Blomsten har muligens visnet litt i kantene siden den gang dette ble sunget, men likevel, det synger hun altså. Mye er sagt, skrevet, sunget, diktet om kjærlighet. Så ekstremt mye er skrevet om kjærlighet, men det blir liksom aldri helt ferdigsnakka. K j æ r l i g h e t... Love. Høyt spill, med hjertet som innsats. Frida, en travel kjærlighetsjaktende tenåringsjente i min barndoms yndlingsbok og yndlingsfilm av Torun Lian, Frida med hjertet i hånden, uttaler friskt om sitt kjærlighetsliv og altoppslukende drama rundt tre gutter; Raymond drømmer jeg om, Andreas lengter jeg etter, Martin driver jeg med til daglig. Så totalsummen av lidenskap, forhåpninger, bekymringer og drama kan bli ganske … voldsom ser vi.

Man bruker mye tid og krefter på kjærlighet i løpet av et relativt standard menneskeliv. Kjærlighet er heftig shit, på godt og vondt. Bare spør Tone og Aksel. Stunder av tapt og funnet kjærlighet representerer enorme kontraster, fra den svarteste grøftekanten til en flagrende dans på rosenrøde skyer. Klissete, dramatiske kjærlighetssanger kan følge oss gjennom et helt liv. Jeg blir fremdeles mo i knærne av Bon Jovi som synger om den evige troskapen og kjærligheten i always. Len deg tilbake, pust med magen og la meg sitere mesterverket;

I'll be there till the stars don't shine
Till the heavens burst and
The words don't rhyme
And I know when I die, you'll be on my mind
And I'll love you - Always

Jeg danset ”klister” til den på disco som tolvåring. Gutten nådde meg akkurat til haka når jeg hadde tatt av meg skoene og han hadde løftet sveisen noen hakk, vi sto blant en liten haug med andre tolvåringer i samme ærend, gymsalen var mørk og magen var fylt opp av sommerfugler og fanta. Jeg hadde på meg min aller første Levis 501, kjøpt på tekstilfunn for sparepengene, den satt som et skudd. Vi trodde på alt som ble sunget, kjente det i hjerte.  Svette hender som var veldig oppmerksomme på sin plassering på en rygg, på vei ned mot en rumpe i siste refreng. Til stjernene ikke skinner lenger, himmelen brister og ordene ikke rimer. Og jeg vet at når jeg dør vil du være den jeg tenker på, og jeg elsker deg. For alltid. Ingen kjærlighet er mer alvorlig, altoppslukende og intens enn fjortisforelskelsen, og som jenter flest varte min fjortisperiode fra jeg var tolv, kanskje elleve, og frem til i fjor da jeg fylte 29. Mange år med mye store følelser og en god dose drama er konklusjonen der altså.

Det har nok blitt mindre av både sommerfugler og fanta i magen, men jeg kjenner stadig vekk på bruset som litt god gammeldags kroppskontakt kan fremprovosere. Nå er jeg nok over i en mer voksen tilstand av forelskelse og kjærlighet, den er fin den også, mer jovial og koselig, lettere å forholde seg til på en måte. Det er slutt på å kaste gjenstander etter potensielle friere, jeg har sluttet å hulkegråte (stort sett) etter krangling og jeg har omsider erfart at det meste ordner seg til slutt. Kjærligheten kommer i mange former, med og uten forelskelse, med og uten kroppskontakt, med og uten ord, med og uten tannregulering. Instinktivt vet kroppen min hva som er de største øyeblikkene av kjærlighet i mitt liv. Og hjertet. Hjertet mitt sprenges nesten bare av å tenke på mine største bragder. De er to stykker og vandrer rundt på jordas overflate med den største selvfølgelighet. To mennesker som startet sitt liv inni meg. Min kjærlighet til disse to kan sette meg helt ut av spill og få meg til å gjøre og si rare ting som jeg sliter med å stå for i ettertid. Også er det han som jeg har laget disse to underverkene med, jeg var heldig som danset på rosenrøde skyer med akkurat han.

Man ramler ned fra skyene og krabber seg opp fra grøfta, stort sett sånn relativt helskinnet. Heldigvis, noe annet hadde vært ekstremt slitsomt sånn i lengden. Jeg avslutter med et dikt til han som jeg landet noenlunde støtt sammen med da vi bakset oss ned fra skyen vår og inn i et hverdagslig hverdagsliv hvor ulikheter kan skape frustrasjoner...

Kjære fantastiske mann,

jeg gjør så godt jeg kan.

To ulike hoder i ulik fart,

jeg løper på innfall, du følger kart.

Du vil ligge når jeg vil gå,

du er plantet på jorda, jeg tripper på tå.

Jeg roper, du mumler

jeg stresser, du somler.

Jeg er dypt forelsket i deg

du kan mumle og somle, men du lurer ikke meg.

Du sender meg et blikk som forteller alt

det er oss to baby, du var der da det smalt.

La hverdagens kaos og galskapen leve

sammen skal vi slite og streve.

Min kjære fantastiske mann

jeg gjør jo så godt jeg kan...

 

Multitasking!

I det kommende innlegget går jeg nærmest selvbiografisk til verks og dere får presentert historier fra virkeligheten. Jaaa, nesten som på TV Norge. Ikke helt sakprosa kanskje, men ikke så langt unna heller. Når dere leser denne teksten så ser dere nok at jeg er litt sånn som Tone Damli Aaberge – bissi, bissi, bissi… Mye viktig på gang. (Dette er nok mitt siste frieri til dere bloggere som digger frk Aaberge...) 

Kanskje forstår dere også hvorfor jeg ikke er laget for yoga. Trekk pusten dypt, ta sats, dette kan nok bli slitsomt.

”Slappe av kan jeg gjøre når jeg er dau…”

Noen dager er sånn at jeg nærmest småjogger fra det øyeblikket jeg setter føttene ned i gulvet tidlig på morgenen, til jeg trekker de opp i senga igjen altfor sent på kvelden. Det er mange såkalte jern i ilden. Jeg har stilt klokka på mobilen min fem minutter for fort, bare for å gi meg selv et lite støkk. Da får jeg et anfall av angst et øyeblikk, setter opp farten, før jeg husker på at klokka går fem minutter for fort. Da er tempoet allerede skrudd opp, og målet er innenfor rekkevidde.

Morgenrutinene har en slags småløpende stil som effektiviserer smøring av matpakker, påkledning av unger, sminking av mitt eget søvndruknede ansikt, pakking av sekker og de fleste gjøremål som man skal klemme inn før det er avgang. På kveldstid kombinerer jeg ofte bretting av klær samtidig som jeg pusser tenner og har balsam i håret; et plagg, litt intens pussing, et nytt plagg, spytter, et plagg og så skal balsam skylles ut. Enda enklere når jeg skyller med fluor. Skyller munnen altså, ikke fluor i håret. En annen hit av en kombinasjon er spising og bilkjøring for å spare dyrebar tid. En vinterdag jeg skulle kjøre ut på en lengre tur, valgte jeg å lage meg en real porsjon havregrøt. Jeg hadde grøten opp i en skål med litt kanel, noen biter med banan, rosiner og en god klatt med smør.

Først startet jeg bilen mens skålen med grøt befant seg på taket av bilen, men for en gangs skyld husket jeg det i tide og tok den inn. Jeg satte den fornøyd på plass i fanget mitt. Jeg har selvfølgelig kjørt med det meste på taket tidligere, gått overraskende bra egentlig – hvis man ser bort i fra en bløtkake og en kaffekopp… Og en mobil. I hvert fall, det snødde, veien var glatt og grøten var mer suppe enn grøt, som et resultat av min stramme tidsramme. Min stramme, selvpåførte tidsramme. Jeg kjørte og balanserte skjeen med havregrøt i lufta, jeg kunne naturlig nok ikke se så mye på skjeens ferd mot munnen. Rattet i den ene hånda, den andre hånda vekslet mellom giret og grøten. Prøvde å lage meg gode, runde buer med skjeen, noe som feilet på alle nivå.

Dette endte selvfølgelig ikke særlig pent. Mye grøt havnet i fanget mitt, det var varmt og klissete. Noe grøt havnet rundt omkring i bilen som min mann desperat prøver å holde ren og noenlunde presentabel. Litt grøt havnet faktisk i munnen min. I et øyeblikk av selvinnsikt humret jeg høylydt over meg selv der inne den havregrøtinfiserte bilen.

Pappaen min er en av verdens klokeste menn, min hverdagshelt. Han er gammel puddelrocker med en konstant rykkende dansefot, født toastmaster og kjører like fort på motorsykkel nå som da han var 18. Pappa har et visdomsord som han kommer med når det stormer som verst, når alle skal bringes en plass og hentes en annen plass, når det er lapskaus som putrer og brenner seg på komfyren og klokka er alt for mye til å rekke noe av det som skal skje. Da skreller han en banan med rolige bevegelser og en oppgitt mine, ser tomt ut i lufta og sukker; ”Slapp av kan æ gjør når æ e dau.”

Auda. Har pappa rett nok en gang? Er det først når man er død at det er meningen at man skal slappe ordentlig av? Er det da man virkelig kan senke skuldrene? Er det da man kan kjenne at man puster med magen? Kunsten å puste riktig. Kunsten å puste riktig. Kunsten? Riktig? Angsten for å feile, ikke få til å puste godt nok ned i magen, gjør at jeg aldri kommer til å puste godt nok ned i magen. Nok et nederlag hva selvkontroll angår. Går man angst- og stressfri inn i evigheten? I så fall kan jeg jo like greit slutte å kjempe imot! Jeg gjør selvfølgelig som jeg alltid har gjort, hører på pappaen min, fyrer opp havregrøten og setter kroppen i målrettet bevegelse mot neste aktivitet! Det rykker i rockefoten!

Zen og namastè.

Jeg kom vel med en slags lovnad om at jeg ikke skal ta for meg trening og livsstil her, og det har jeg egentlig tenkt å holde. Dagens ord handler først og fremst om innstilling og innsats og misforståelser. Jeg har hele livet vært sikker på at jeg er god til det meste, en liten misforståelse som jeg i senere tid har tatt opp med opphavet mitt. Voksenlivet har gitt meg noen slag på trynet i så måte. Det er ikke alle som er født like strøkne og jordbærsøte som Tone Damli Aaberge. Skjønner godt at hun kjenner på trangen for å kle av seg så ofte som hun kan.

Det er ikke alle som har en personlig trener som er utstyrt med pisk og små gulerøtter som man henger i en liten sytråd foran nesen heller. Vi vanlig dødelige, vi som trener en tirsdag her og en søndagskveld der, uten jordbær, pisk og gulrot, må ut og oppsøke det lokale treningssenteret for å finne et tilbud for trim. Gruppetimer er tingen, trening i flokk, mange fremmede mennesker på rekke og rad. Hva er det som står på timeplanen i dag da mon tro? Yoga ja.

Myk som en katt, sterk som en løve. Grasiøs som en nordmann.

”Det handler om å være tilstede i nuet, være der man er når man er der.” Det hviskes mykt og intenst over lydanlegget. Jeg står barbeint i en sliten løpetights som truer med å gi etter for presset. T-skjorta, en fotballskjorte som var hipp i 2001, har jeg stappet ned i den nevnte longsen for å holde den på plass når jeg inntar mine grasiøse positurer. Barbeint og i tights foran speilet der altså, komfortsonen min sammenfattet i få ord. Ser meg selv i svære speil som dekker hele veggen, det som møter meg er nok ikke det jeg vil definere som eyecandy.

Jeg befinner meg på en slags gummimatte som lukter gammel tåfis. Det er tid for yoga på det lokale treningssenteret, det er zen, det er namaste og det hviskes noe så jævlig intenst over lydanlegget. ”Her og nå, folkens, her og nå.” Det er notert, tilstede i nuet. Jeg puster, kom deg videre nå da!! Tankene mine reflekterer at nå begynner det vel egentlig å bli nok, jeg er IKKE i flytsonen her jeg står.

Rumpa er det høyeste punktet på kroppen, jeg gløtter ned på leggene mine som avslører at vinterpelsen har grodd godt i år. Ser opp for å få med meg gjennomføringen av neste instruks. Det står fremmede mennesker rett bak, på begge sider og foran meg i samme vinglende, kavende forfatning, med omtrent samme bekledning. Det pustes og peses på alle kanter. Jeg ser rett inn i ei diger longsbekledd rumpe og kjenner litt på felleskapsfølelsen… I samme båt og så videre.

”Akkurat her, akkurat nå, dette er diiin tid.” Den er god, min tid! Har en halvtime igjen av min tid, moving on jævla hviskedame! Hjernen min vil ikke samarbeide med kroppen. Det er lite zen å spore. Tankene ber meg om å rope noen ordentlig stygge ord eller løpe rundt i rommet som en villmann, kanskje hive instruktøren på dør med beskjed om å ta seg sammen! ”Senk skuldrene, pust helt ned i magen, pust gjennom nesen, tell gjerne på inn og utpust – pust inn 1 2 3 4 og ut 2 3 4.” Teller og puster der. Gjennom nesen, lange magedrag. 2 3 4. Faen da, hele longsen er jo på vei opp i rumpa.

Vi er krokodiller, solsikker i vinden, smidige katter og opp-ned-hunder i et avbalansert og harmonisk tempo. Musikken består av intense bølgeskvulp med innslag av forsiktige pling og plong, stemmen fra frøken yogainstruktør er dempet og tooootaaaalt aaaavslaaappet. Jeg er i ferd med å senke kroppen ned i en slags siste øvelse med uttøyning når jeg mister grepet fullstendig på tåfismatta. Plutselig ligger jeg langflat på den ene siden. Foten er i en slags krøll. Speilet lar meg ikke slippe unna. Jeg tar en liten flodhest på egenhånd. Burde fått highfive for innsats. Spytter ut et … uharmonisk ord og mottar noen enda mer uharmoniske blikk fra longsmafiaen før jeg stabler de lange beina innunder meg igjen. Det kjennes vel ikke helt om som at jeg er laget for dette, kommer ikke helt av seg selv lism.