Zen og namastè.

Jeg kom vel med en slags lovnad om at jeg ikke skal ta for meg trening og livsstil her, og det har jeg egentlig tenkt å holde. Dagens ord handler først og fremst om innstilling og innsats og misforståelser. Jeg har hele livet vært sikker på at jeg er god til det meste, en liten misforståelse som jeg i senere tid har tatt opp med opphavet mitt. Voksenlivet har gitt meg noen slag på trynet i så måte. Det er ikke alle som er født like strøkne og jordbærsøte som Tone Damli Aaberge. Skjønner godt at hun kjenner på trangen for å kle av seg så ofte som hun kan.

Det er ikke alle som har en personlig trener som er utstyrt med pisk og små gulerøtter som man henger i en liten sytråd foran nesen heller. Vi vanlig dødelige, vi som trener en tirsdag her og en søndagskveld der, uten jordbær, pisk og gulrot, må ut og oppsøke det lokale treningssenteret for å finne et tilbud for trim. Gruppetimer er tingen, trening i flokk, mange fremmede mennesker på rekke og rad. Hva er det som står på timeplanen i dag da mon tro? Yoga ja.

Myk som en katt, sterk som en løve. Grasiøs som en nordmann.

”Det handler om å være tilstede i nuet, være der man er når man er der.” Det hviskes mykt og intenst over lydanlegget. Jeg står barbeint i en sliten løpetights som truer med å gi etter for presset. T-skjorta, en fotballskjorte som var hipp i 2001, har jeg stappet ned i den nevnte longsen for å holde den på plass når jeg inntar mine grasiøse positurer. Barbeint og i tights foran speilet der altså, komfortsonen min sammenfattet i få ord. Ser meg selv i svære speil som dekker hele veggen, det som møter meg er nok ikke det jeg vil definere som eyecandy.

Jeg befinner meg på en slags gummimatte som lukter gammel tåfis. Det er tid for yoga på det lokale treningssenteret, det er zen, det er namaste og det hviskes noe så jævlig intenst over lydanlegget. ”Her og nå, folkens, her og nå.” Det er notert, tilstede i nuet. Jeg puster, kom deg videre nå da!! Tankene mine reflekterer at nå begynner det vel egentlig å bli nok, jeg er IKKE i flytsonen her jeg står.

Rumpa er det høyeste punktet på kroppen, jeg gløtter ned på leggene mine som avslører at vinterpelsen har grodd godt i år. Ser opp for å få med meg gjennomføringen av neste instruks. Det står fremmede mennesker rett bak, på begge sider og foran meg i samme vinglende, kavende forfatning, med omtrent samme bekledning. Det pustes og peses på alle kanter. Jeg ser rett inn i ei diger longsbekledd rumpe og kjenner litt på felleskapsfølelsen… I samme båt og så videre.

”Akkurat her, akkurat nå, dette er diiin tid.” Den er god, min tid! Har en halvtime igjen av min tid, moving on jævla hviskedame! Hjernen min vil ikke samarbeide med kroppen. Det er lite zen å spore. Tankene ber meg om å rope noen ordentlig stygge ord eller løpe rundt i rommet som en villmann, kanskje hive instruktøren på dør med beskjed om å ta seg sammen! ”Senk skuldrene, pust helt ned i magen, pust gjennom nesen, tell gjerne på inn og utpust – pust inn 1 2 3 4 og ut 2 3 4.” Teller og puster der. Gjennom nesen, lange magedrag. 2 3 4. Faen da, hele longsen er jo på vei opp i rumpa.

Vi er krokodiller, solsikker i vinden, smidige katter og opp-ned-hunder i et avbalansert og harmonisk tempo. Musikken består av intense bølgeskvulp med innslag av forsiktige pling og plong, stemmen fra frøken yogainstruktør er dempet og tooootaaaalt aaaavslaaappet. Jeg er i ferd med å senke kroppen ned i en slags siste øvelse med uttøyning når jeg mister grepet fullstendig på tåfismatta. Plutselig ligger jeg langflat på den ene siden. Foten er i en slags krøll. Speilet lar meg ikke slippe unna. Jeg tar en liten flodhest på egenhånd. Burde fått highfive for innsats. Spytter ut et … uharmonisk ord og mottar noen enda mer uharmoniske blikk fra longsmafiaen før jeg stabler de lange beina innunder meg igjen. Det kjennes vel ikke helt om som at jeg er laget for dette, kommer ikke helt av seg selv lism.