Multitasking!

I det kommende innlegget går jeg nærmest selvbiografisk til verks og dere får presentert historier fra virkeligheten. Jaaa, nesten som på TV Norge. Ikke helt sakprosa kanskje, men ikke så langt unna heller. Når dere leser denne teksten så ser dere nok at jeg er litt sånn som Tone Damli Aaberge – bissi, bissi, bissi… Mye viktig på gang. (Dette er nok mitt siste frieri til dere bloggere som digger frk Aaberge...) 

Kanskje forstår dere også hvorfor jeg ikke er laget for yoga. Trekk pusten dypt, ta sats, dette kan nok bli slitsomt.

”Slappe av kan jeg gjøre når jeg er dau…”

Noen dager er sånn at jeg nærmest småjogger fra det øyeblikket jeg setter føttene ned i gulvet tidlig på morgenen, til jeg trekker de opp i senga igjen altfor sent på kvelden. Det er mange såkalte jern i ilden. Jeg har stilt klokka på mobilen min fem minutter for fort, bare for å gi meg selv et lite støkk. Da får jeg et anfall av angst et øyeblikk, setter opp farten, før jeg husker på at klokka går fem minutter for fort. Da er tempoet allerede skrudd opp, og målet er innenfor rekkevidde.

Morgenrutinene har en slags småløpende stil som effektiviserer smøring av matpakker, påkledning av unger, sminking av mitt eget søvndruknede ansikt, pakking av sekker og de fleste gjøremål som man skal klemme inn før det er avgang. På kveldstid kombinerer jeg ofte bretting av klær samtidig som jeg pusser tenner og har balsam i håret; et plagg, litt intens pussing, et nytt plagg, spytter, et plagg og så skal balsam skylles ut. Enda enklere når jeg skyller med fluor. Skyller munnen altså, ikke fluor i håret. En annen hit av en kombinasjon er spising og bilkjøring for å spare dyrebar tid. En vinterdag jeg skulle kjøre ut på en lengre tur, valgte jeg å lage meg en real porsjon havregrøt. Jeg hadde grøten opp i en skål med litt kanel, noen biter med banan, rosiner og en god klatt med smør.

Først startet jeg bilen mens skålen med grøt befant seg på taket av bilen, men for en gangs skyld husket jeg det i tide og tok den inn. Jeg satte den fornøyd på plass i fanget mitt. Jeg har selvfølgelig kjørt med det meste på taket tidligere, gått overraskende bra egentlig – hvis man ser bort i fra en bløtkake og en kaffekopp… Og en mobil. I hvert fall, det snødde, veien var glatt og grøten var mer suppe enn grøt, som et resultat av min stramme tidsramme. Min stramme, selvpåførte tidsramme. Jeg kjørte og balanserte skjeen med havregrøt i lufta, jeg kunne naturlig nok ikke se så mye på skjeens ferd mot munnen. Rattet i den ene hånda, den andre hånda vekslet mellom giret og grøten. Prøvde å lage meg gode, runde buer med skjeen, noe som feilet på alle nivå.

Dette endte selvfølgelig ikke særlig pent. Mye grøt havnet i fanget mitt, det var varmt og klissete. Noe grøt havnet rundt omkring i bilen som min mann desperat prøver å holde ren og noenlunde presentabel. Litt grøt havnet faktisk i munnen min. I et øyeblikk av selvinnsikt humret jeg høylydt over meg selv der inne den havregrøtinfiserte bilen.

Pappaen min er en av verdens klokeste menn, min hverdagshelt. Han er gammel puddelrocker med en konstant rykkende dansefot, født toastmaster og kjører like fort på motorsykkel nå som da han var 18. Pappa har et visdomsord som han kommer med når det stormer som verst, når alle skal bringes en plass og hentes en annen plass, når det er lapskaus som putrer og brenner seg på komfyren og klokka er alt for mye til å rekke noe av det som skal skje. Da skreller han en banan med rolige bevegelser og en oppgitt mine, ser tomt ut i lufta og sukker; ”Slapp av kan æ gjør når æ e dau.”

Auda. Har pappa rett nok en gang? Er det først når man er død at det er meningen at man skal slappe ordentlig av? Er det da man virkelig kan senke skuldrene? Er det da man kan kjenne at man puster med magen? Kunsten å puste riktig. Kunsten å puste riktig. Kunsten? Riktig? Angsten for å feile, ikke få til å puste godt nok ned i magen, gjør at jeg aldri kommer til å puste godt nok ned i magen. Nok et nederlag hva selvkontroll angår. Går man angst- og stressfri inn i evigheten? I så fall kan jeg jo like greit slutte å kjempe imot! Jeg gjør selvfølgelig som jeg alltid har gjort, hører på pappaen min, fyrer opp havregrøten og setter kroppen i målrettet bevegelse mot neste aktivitet! Det rykker i rockefoten!

Zen og namastè.

Jeg kom vel med en slags lovnad om at jeg ikke skal ta for meg trening og livsstil her, og det har jeg egentlig tenkt å holde. Dagens ord handler først og fremst om innstilling og innsats og misforståelser. Jeg har hele livet vært sikker på at jeg er god til det meste, en liten misforståelse som jeg i senere tid har tatt opp med opphavet mitt. Voksenlivet har gitt meg noen slag på trynet i så måte. Det er ikke alle som er født like strøkne og jordbærsøte som Tone Damli Aaberge. Skjønner godt at hun kjenner på trangen for å kle av seg så ofte som hun kan.

Det er ikke alle som har en personlig trener som er utstyrt med pisk og små gulerøtter som man henger i en liten sytråd foran nesen heller. Vi vanlig dødelige, vi som trener en tirsdag her og en søndagskveld der, uten jordbær, pisk og gulrot, må ut og oppsøke det lokale treningssenteret for å finne et tilbud for trim. Gruppetimer er tingen, trening i flokk, mange fremmede mennesker på rekke og rad. Hva er det som står på timeplanen i dag da mon tro? Yoga ja.

Myk som en katt, sterk som en løve. Grasiøs som en nordmann.

”Det handler om å være tilstede i nuet, være der man er når man er der.” Det hviskes mykt og intenst over lydanlegget. Jeg står barbeint i en sliten løpetights som truer med å gi etter for presset. T-skjorta, en fotballskjorte som var hipp i 2001, har jeg stappet ned i den nevnte longsen for å holde den på plass når jeg inntar mine grasiøse positurer. Barbeint og i tights foran speilet der altså, komfortsonen min sammenfattet i få ord. Ser meg selv i svære speil som dekker hele veggen, det som møter meg er nok ikke det jeg vil definere som eyecandy.

Jeg befinner meg på en slags gummimatte som lukter gammel tåfis. Det er tid for yoga på det lokale treningssenteret, det er zen, det er namaste og det hviskes noe så jævlig intenst over lydanlegget. ”Her og nå, folkens, her og nå.” Det er notert, tilstede i nuet. Jeg puster, kom deg videre nå da!! Tankene mine reflekterer at nå begynner det vel egentlig å bli nok, jeg er IKKE i flytsonen her jeg står.

Rumpa er det høyeste punktet på kroppen, jeg gløtter ned på leggene mine som avslører at vinterpelsen har grodd godt i år. Ser opp for å få med meg gjennomføringen av neste instruks. Det står fremmede mennesker rett bak, på begge sider og foran meg i samme vinglende, kavende forfatning, med omtrent samme bekledning. Det pustes og peses på alle kanter. Jeg ser rett inn i ei diger longsbekledd rumpe og kjenner litt på felleskapsfølelsen… I samme båt og så videre.

”Akkurat her, akkurat nå, dette er diiin tid.” Den er god, min tid! Har en halvtime igjen av min tid, moving on jævla hviskedame! Hjernen min vil ikke samarbeide med kroppen. Det er lite zen å spore. Tankene ber meg om å rope noen ordentlig stygge ord eller løpe rundt i rommet som en villmann, kanskje hive instruktøren på dør med beskjed om å ta seg sammen! ”Senk skuldrene, pust helt ned i magen, pust gjennom nesen, tell gjerne på inn og utpust – pust inn 1 2 3 4 og ut 2 3 4.” Teller og puster der. Gjennom nesen, lange magedrag. 2 3 4. Faen da, hele longsen er jo på vei opp i rumpa.

Vi er krokodiller, solsikker i vinden, smidige katter og opp-ned-hunder i et avbalansert og harmonisk tempo. Musikken består av intense bølgeskvulp med innslag av forsiktige pling og plong, stemmen fra frøken yogainstruktør er dempet og tooootaaaalt aaaavslaaappet. Jeg er i ferd med å senke kroppen ned i en slags siste øvelse med uttøyning når jeg mister grepet fullstendig på tåfismatta. Plutselig ligger jeg langflat på den ene siden. Foten er i en slags krøll. Speilet lar meg ikke slippe unna. Jeg tar en liten flodhest på egenhånd. Burde fått highfive for innsats. Spytter ut et … uharmonisk ord og mottar noen enda mer uharmoniske blikk fra longsmafiaen før jeg stabler de lange beina innunder meg igjen. Det kjennes vel ikke helt om som at jeg er laget for dette, kommer ikke helt av seg selv lism.

 

B to the L to the O to the double G

Blogg er oppbrukt, folk med blogg er en slitsom gjeng med selvutnevnte verdensmestre på livet. Bloggere er de nye glamourmodellene, mye spakkel og fasade, poseringsteknikker, gjerne en pupp på avveie... De blogger om at de spiser nydelige salater med tang og tare. Kanskje tar de seg et hjemmebakt knekkebrød i ny og ned. Og smoothie, det drikkes mye smoothie. Bloggere skriver om at de har funnet den perfekte bikinien, og de legger ved bilder. Det skrives om trening og temafester og kjendiser og de gir oss dype vurderinger av ...lipgloss? Bloggere tar bilder av fat med talglys. De maler ting hvite, også pusser de det av igjen - voila, så har man shabby chic. Bloggere digger Tone Damli Aaberge. 

Nå leser ikke jeg blogg da men. Poenget er, jeg har bare lyst til å skrive til noen. 

Derfor, apropos digitale medier og mine selvmotsigende handlinger;

Online.

Jeg står under paraplyen, venter på bussen som faen meg aldri kommer. Skoene tar inn vann langs sømmene, ekte lær hjelper lite når de aldri har opplevd den enkle lykken som ligger i et impregneringsmiddel. Gløtter kjapt ned på mobilen, hutrer, den iskalde fingeren drar over skjermen. Effektiv og kjapp manøvrerer den seg inn til min digitale verden. Komisk med alle som kommenterer dette været. Også alle de søte ungene da gitt. Det er visst ingen som skal til psykologen og snakke om tvangstankene sine i dag. Lite panikkangst å spore. Ingen som skal ha en jævlig kjedelig dag med den masete familien sin. Ingen som har lyst til rive av seg ansiktet pågrunn av rynker eller kviser. Ingen som nevner at de trøstespiser gammel julemarsipan, egentlig har lyst til å skille seg eller gir blanke i kildesortering.

Profilbildet mitt kommer opp på telefonen, jeg smiler mot skjermen. Jeg liker å vise bilder av meg selv fra gode øyeblikk der ute blant ”venner”. Blant annet kan du se meg i brudekjolen, smilende i mitt strålende, solfylte bryllup som vi feiret tre dager til ende. I samme åndedrag vil jeg nevne den fantastiske mannen min, vi er laget for hverandre, skjebnebestemt. Min tilstedeværende, romantiske mann som jeg elsker over alt på jord. Sammen har vi to barn. De ser ut som små, yndige porselensdukker i naturlige, økologiske ullklær. Til nøds litt ”organic cotton”. Rene, naturlige, med roser i kinnene. Barna våre sier morsomme ting, bør siteres så mye det lar seg gjøre. I statusene mine på face bruker jeg ofte å referere til dem som ”gullene” eller ”englene”. De er også veldig tidlig ute med det aller meste de to barna mine, sterke og aktive. Vi driver med utviklende aktiviteter sammen, slik at de skal bli reflekterte, ambisiøse og ressurssterke mennesker.

Det er alltid full harmoni når vi baker våre sju sorter til jul, vasker huset i felleskap og koser oss rundt forberedelsene til diverse familieselskap. Familien spiser økologiske grønnsaker og tar tran som er laget av norsk lofottorsk. Helgene bruker vi på å gå lange turer i skogen, på fjellet eller ved sjøen. Det fortæres nydelig mat, sunt og godt. Kortreist selvfølgelig. Nevnte jeg det økologiske aspektet?

Alle verdsetter i utgangspunktet verdier som ærlighet, de fleste er enige om at folk skal være som de er, på godt og vondt. Det er til og med sjarmerende at folk ikke er perfekte og plettfri. Og hva eller hvem er egentlig perfekt? Men hvor slurvete kan man være for å holde seg innenfor sjarmerende? På den digitale arenaen liker vi å gi inntrykk av å ha god kontroll på livene våre. Det gir seg utslag i ulike små, patetiske rosemalinger av scener fra hverdagslivet. Det er i utgangspunktet mange hensyn å ta før man begir seg ut på slike uttalelser som jeg refererer til som patetiske. Barna i Afrika er fremdeles sultne, det er overgrep, krig, sykdommer, tsunami, flom, pelsdyr i for små bur og i det hele tatt.

Aiaiai, vi trenger en klype salt, eventuelt en bøtte til disse statusene. Innimellom er det faktisk skikkelig tøft å være til. For alle. Vi blir slitne vi mennesker, veldig slitne. Kommunikasjonen reduseres til snøfting og himling med øynene. Muntlige eksplosjoner, forsøker å bite hodene av hverandre. Barn er definitivt ikke bare stas. Innimellom er det et mareritt, et evig mas om trøsting, vasking og organisering. Tiss, bæsj, snørr, oppkast. De nekter å kle på seg, lukter makrell i tomat og er våkne når vi vil at de skal sove og motsatt. Matpakker skal smøres, bleier skiftes. Lego på gulvet, rosa perler som triller frem fra alle mulige plasser, brødsmuler som lever sitt eget liv i sprekkene på sofaen. Voksesmerter, barnesykdommer – den ene mer diffus enn den andre, omgangssyke, vannkopper og videre ut i det uendelige. Det er alltid noe man kan få, noe som «går» og noe som gjør at du må foreta håpløse telefoner til arbeidsplassen om at ”det må nok bli enda en sykt-barn-dag gitt”...

Over til min fremstilling av meg selv. Det krøllete håret mitt vokser heller oppover enn nedover, og i kontakt med vann blir det til forveksling likt hår som vokser på helt andre steder av kroppen enn hodet. Jeg stresser for alt mulig, svetter og banner stygt når ting ikke går den veien jeg hadde planlagt.  Jeg er god til å være god, ekstremt dårlig til å ikke være fullt så god. Da er jeg nok ikke så sjarmerende. Jeg er rastløs, bekymret, slitsom, kjedelig.

Så sto jeg her da. I kontakt med vann på bussholdeplassen. Oppdatert og pålogget, glad i en verden, sur i en annen. I søkkvåte sko, håret til værs og et grått ansikt som bærer preg av en lang vinter. Skuldrene har hengt seg opp i ørepynten pågrunn av påkjenningen ved å være noen minutter for sent ute.

Bussen kommer omsider i en vill fart over bakketoppen, den kaster seg inn i busslommen og sender en sprut av småstein, slaps og gamle sigaretter oppover buksebeina mine. Telefonen smettes ned i lommen, det er bra det er en smart-telefon. Smart nok til å tviholde på min andre virkelighet. Bussjåføren hilser så vidt med å heve hodet og et øyebryn. Jeg grynter at jeg skal ha en voksenbillett og stamper demonstrativt de våte føttene mine i gulvet og forbanner hele situasjonen. Alt dette skjer heldigvis offline. Online er en helt annen historie.