B to the L to the O to the double G

Blogg er oppbrukt, folk med blogg er en slitsom gjeng med selvutnevnte verdensmestre på livet. Bloggere er de nye glamourmodellene, mye spakkel og fasade, poseringsteknikker, gjerne en pupp på avveie... De blogger om at de spiser nydelige salater med tang og tare. Kanskje tar de seg et hjemmebakt knekkebrød i ny og ned. Og smoothie, det drikkes mye smoothie. Bloggere skriver om at de har funnet den perfekte bikinien, og de legger ved bilder. Det skrives om trening og temafester og kjendiser og de gir oss dype vurderinger av ...lipgloss? Bloggere tar bilder av fat med talglys. De maler ting hvite, også pusser de det av igjen - voila, så har man shabby chic. Bloggere digger Tone Damli Aaberge. 

Nå leser ikke jeg blogg da men. Poenget er, jeg har bare lyst til å skrive til noen. 

Derfor, apropos digitale medier og mine selvmotsigende handlinger;

Online.

Jeg står under paraplyen, venter på bussen som faen meg aldri kommer. Skoene tar inn vann langs sømmene, ekte lær hjelper lite når de aldri har opplevd den enkle lykken som ligger i et impregneringsmiddel. Gløtter kjapt ned på mobilen, hutrer, den iskalde fingeren drar over skjermen. Effektiv og kjapp manøvrerer den seg inn til min digitale verden. Komisk med alle som kommenterer dette været. Også alle de søte ungene da gitt. Det er visst ingen som skal til psykologen og snakke om tvangstankene sine i dag. Lite panikkangst å spore. Ingen som skal ha en jævlig kjedelig dag med den masete familien sin. Ingen som har lyst til rive av seg ansiktet pågrunn av rynker eller kviser. Ingen som nevner at de trøstespiser gammel julemarsipan, egentlig har lyst til å skille seg eller gir blanke i kildesortering.

Profilbildet mitt kommer opp på telefonen, jeg smiler mot skjermen. Jeg liker å vise bilder av meg selv fra gode øyeblikk der ute blant ”venner”. Blant annet kan du se meg i brudekjolen, smilende i mitt strålende, solfylte bryllup som vi feiret tre dager til ende. I samme åndedrag vil jeg nevne den fantastiske mannen min, vi er laget for hverandre, skjebnebestemt. Min tilstedeværende, romantiske mann som jeg elsker over alt på jord. Sammen har vi to barn. De ser ut som små, yndige porselensdukker i naturlige, økologiske ullklær. Til nøds litt ”organic cotton”. Rene, naturlige, med roser i kinnene. Barna våre sier morsomme ting, bør siteres så mye det lar seg gjøre. I statusene mine på face bruker jeg ofte å referere til dem som ”gullene” eller ”englene”. De er også veldig tidlig ute med det aller meste de to barna mine, sterke og aktive. Vi driver med utviklende aktiviteter sammen, slik at de skal bli reflekterte, ambisiøse og ressurssterke mennesker.

Det er alltid full harmoni når vi baker våre sju sorter til jul, vasker huset i felleskap og koser oss rundt forberedelsene til diverse familieselskap. Familien spiser økologiske grønnsaker og tar tran som er laget av norsk lofottorsk. Helgene bruker vi på å gå lange turer i skogen, på fjellet eller ved sjøen. Det fortæres nydelig mat, sunt og godt. Kortreist selvfølgelig. Nevnte jeg det økologiske aspektet?

Alle verdsetter i utgangspunktet verdier som ærlighet, de fleste er enige om at folk skal være som de er, på godt og vondt. Det er til og med sjarmerende at folk ikke er perfekte og plettfri. Og hva eller hvem er egentlig perfekt? Men hvor slurvete kan man være for å holde seg innenfor sjarmerende? På den digitale arenaen liker vi å gi inntrykk av å ha god kontroll på livene våre. Det gir seg utslag i ulike små, patetiske rosemalinger av scener fra hverdagslivet. Det er i utgangspunktet mange hensyn å ta før man begir seg ut på slike uttalelser som jeg refererer til som patetiske. Barna i Afrika er fremdeles sultne, det er overgrep, krig, sykdommer, tsunami, flom, pelsdyr i for små bur og i det hele tatt.

Aiaiai, vi trenger en klype salt, eventuelt en bøtte til disse statusene. Innimellom er det faktisk skikkelig tøft å være til. For alle. Vi blir slitne vi mennesker, veldig slitne. Kommunikasjonen reduseres til snøfting og himling med øynene. Muntlige eksplosjoner, forsøker å bite hodene av hverandre. Barn er definitivt ikke bare stas. Innimellom er det et mareritt, et evig mas om trøsting, vasking og organisering. Tiss, bæsj, snørr, oppkast. De nekter å kle på seg, lukter makrell i tomat og er våkne når vi vil at de skal sove og motsatt. Matpakker skal smøres, bleier skiftes. Lego på gulvet, rosa perler som triller frem fra alle mulige plasser, brødsmuler som lever sitt eget liv i sprekkene på sofaen. Voksesmerter, barnesykdommer – den ene mer diffus enn den andre, omgangssyke, vannkopper og videre ut i det uendelige. Det er alltid noe man kan få, noe som «går» og noe som gjør at du må foreta håpløse telefoner til arbeidsplassen om at ”det må nok bli enda en sykt-barn-dag gitt”...

Over til min fremstilling av meg selv. Det krøllete håret mitt vokser heller oppover enn nedover, og i kontakt med vann blir det til forveksling likt hår som vokser på helt andre steder av kroppen enn hodet. Jeg stresser for alt mulig, svetter og banner stygt når ting ikke går den veien jeg hadde planlagt.  Jeg er god til å være god, ekstremt dårlig til å ikke være fullt så god. Da er jeg nok ikke så sjarmerende. Jeg er rastløs, bekymret, slitsom, kjedelig.

Så sto jeg her da. I kontakt med vann på bussholdeplassen. Oppdatert og pålogget, glad i en verden, sur i en annen. I søkkvåte sko, håret til værs og et grått ansikt som bærer preg av en lang vinter. Skuldrene har hengt seg opp i ørepynten pågrunn av påkjenningen ved å være noen minutter for sent ute.

Bussen kommer omsider i en vill fart over bakketoppen, den kaster seg inn i busslommen og sender en sprut av småstein, slaps og gamle sigaretter oppover buksebeina mine. Telefonen smettes ned i lommen, det er bra det er en smart-telefon. Smart nok til å tviholde på min andre virkelighet. Bussjåføren hilser så vidt med å heve hodet og et øyebryn. Jeg grynter at jeg skal ha en voksenbillett og stamper demonstrativt de våte føttene mine i gulvet og forbanner hele situasjonen. Alt dette skjer heldigvis offline. Online er en helt annen historie.